Torgallmenningen: Byens freakshow

Det finnes steder i Bergen der alt er trygt og forutsigbart. Torgallmenningen er ikke et av dem. Midt i byen, med brostein som dreper hæler og benker som ser ut til å være designet for å være ubehagelige, utspiller det seg hver kveld et sosialt eksperiment. Ingen vet helt hva reglene er, og kanskje er det hele poenget.

Vi setter oss på en benk litt før klokken ti, og det tar ikke lang tid før kaoset begynner å krype frem mellom fontenene. Først en kvinne i høye hæler, bar rygg og utringning, men med en mage som ser ut som er ni måneder på vei. Ingen tør å spørre om den er ekte. Kanskje er det et fadderukestunt. Kanskje er hun bare ute for å teste hvor langt Bergen har nådd med kroppspress og høflighet?

Det kommer en gruppe mennesker der kleskoden ser ut til å ha blitt bestemt ved trekning. Én har fadder-t-skjorte, en annen et «bride to be»-sjal som har sett bedre dager. De har nattmaten klar allerede før klokken slår halv elleve, noe som enten gjør dem fornuftige – eller sørgelig kjedelige. Men før vi får tenkt tanken ferdig, ser vi ham: en mann med en golfkølle. En skinnende kølle som bæres med en slags verdighet. Hvorfor? Har den blitt stjålet fra en av minigolfbanene? De fleste nøyer seg med å rappe et Hansa-glass eller et headset fra Silent Disco. Denne typen vinner for årets mest kreative souvenir. 

Over plassen går cowboyhatt-selgerne som sultne haier rundt en sårbar fisk. De roper tilbudene sine over musikken fra bluetooth-høyttalere, og hattene som kommer i alle farger, men aller helst rosa, går unna som om de var festivalbilletter. Folk trekker kortet som om pengene er monopolpenger, og flere bruker siste rest av stipendet for å sikre seg en hatt de mest sannsynlig allerede har to av i kollektivet, men som de likevel «må ha i kveld». Litt nattmat, litt plast på hodet, og plutselig er de 300 kroner fattigere, men rike på ny selvtillit.

Torgallmenningen er en catwalk for det rare. Det er her du ser en jente med badering rundt hoftene, med tre bananer stukket ned i gummien, og bikini over klærne. Ingen hever et øyenbryn. Rett bak henne kommer to gutter hånd i hånd: den ene med brannmannhjelm, den andre med grønn St. Patrick’s-hatt. Det ser ut som en dårlig vits, men ingen ler. På Torgallmenningen er dette helt normalt.

Midt mellom latter og høye hæler dukker det opp en selger med små pelsdotter dinglende fra fingrene. Første tanke: Bergen har begynt å selge rotter som pyntegjenstander. Men nei, det er selvfølgelig Labubu, den stygge, men ekstremt populære figuren som har prydet hver eneste skolesekk denne høsten. Disse ser riktignok mer ut som Lafufu, billigere knockoffs, men i mørket ser ingen forskjell.

Sirener starter og stopper som et urolig soundtrack, og mens blålysene kaster glimt over brosteinen, prøver en svenske og en danske å sjekke opp to jenter på en benk. De er for gamle til å prøve seg, og sjarmoffensiven rakner. At Halden trekkes inn som krydder hjelper ikke. Vi spør oss selv om de faktisk er svenske eller om det hele er en del av sjekketrikset. Til slutt forsvinner guttene tomhendte, kanskje for å bruke resten av pengene på en skammelig dyr burger på McDonalds som virker som Bergens hotteste utested med lange køer og vektere utenfor. 

Like etter kommer de stakkars intetanende turistene, med Lonely Planet-guider i hendene og kamera rundt halsen. De møter Torgallmenningen slik byen virkelig er: et levende freakshow uten manus. Når en fyr i fengselsuniform dukker opp bak dem, blir det ikke mindre absurd. Å gjennomføre sightseeingen klokken tolv en onsdagsnatt er uansett en ferd man begir seg ut på, på eget ansvar.

Sånn fortsetter det. Cowboyhattene glinser i gatelyset. Nattmat havner i blomsterpotter, og golfkøllen blir symbolet på at her finnes det ingen regler. Dette er en plass der lommebøkene tømmes, klær er byttet ut med kostymer, logikken ligger igjen hjemme i gangen, og fylleangsten befinner seg i postkassen. 

Torgallmenningen er vårt Parthenon. Det er et rituelt rom for alt vi ikke helt vil innrømme at vi elsker. Et sted der skammen har tatt kvelden, og byen viser sitt mest skrudde, men ærlige ansikt. Her er det ingen som dømmer, ingen som forklarer. Alt bare skjer. Og kanskje er det akkurat derfor vi blir sittende og se – lenge etter at vi egentlig hadde tenkt å gå.