Treffer på alle punkter

Denne lørdagen er USF Verftet en labyrint av inntrykk som MMA, en stor bursdagsfeiring og konserter. Endelig på riktig sted møtes man av en slags plattform på størrelse med en studenthybel foran hovedscenen. Her skal publikum virkelig stå tett på oppvarmingsbandet «Nylenda».

Scenen fylles av en sky av røyk og bandet serverer god indie-datarock til et foreløpig glissent publikum. Folk stiller seg rundt den lille scenen som om det er et kunstverk de kan studere.  

Bandet setter tydelig stemningen med en god oppvarming, der musikerne koser seg på scenen og energien sprer seg. Her har folk kommet for å nyte. 

Dansende bamser og elektropop 

Etter en kort pause trekkes sceneteppet tilbake, og publikum trekker ivrig fremover. Med blinkende lys og høy bass entrer bandmedlemmene én etter én inn på scenen, til jubel fra publikum. 

Det tidligere tynt befolkede scenegulvet består nå av rundt 300 spente publikummere. Mobilen virker også å være på ferie for her er oppmerksomheten kun rettet ett sted, og det er mot scenen. Få sekunder inn i opptredenen begynner allerede publikum å nikke i takt, og strekker hendene mot taket.

Mitt første møte med Casiokids var på et sent, svett nach på baren Legal i 2024. Veggene i bygget jamret av brølene til «Finn bikkjen». Fra det øyeblikket oppstod det en nysgjerrighet, for hvordan leverer bandet faktisk live? 

Balansen mellom poetisk dybde og barnslig lekenhet

Musikken byr på flere gode lydelementer, og gjennom konserten skaper en plingelyd kontrast til den ellers muntre melodien. Dette er et band som liker å eksperimentere, overraske og utfordre det mainstreame.

Det tar ikke lang tid før musikkens vibrasjoner gir utslag, det er godt med rockefot blant publikum.

Tekstene høres tidvis ut som en historie fortalt av et barn, likevel fremføres dem på en så poetisk måte at det fungerer. I «Finn bikkjen», «Optimal balanse» og «Brunsniggelen» er det nettopp denne kontrasten som gjør at det barnslige, nesten blir mer intellektuelt enn det høres ut som ved første lytt.

Vokalist Fredrik Vogsborg er glad i å snakke med salen, et engasjement som også gjengjeldes av publikum. Dette er folk som liker å skravle under konserter, dessverre så mye at det til tider overdøver musikken.

Et øye for det visuelle 

Sceneshowet er vel så mye en visuell opplevelse som en musikals, og føles nesten som en film. Dansende, mystiske skapninger trer inn på scenen til de ulike sangene. Skapninger som en hodeløs vampyr, og to fire meter høye velur bamsehunder, den ene med tydelig overbitt og glødende øyne.

Feberdrømmen som har nådd nye høyder med ville fantasier akkopagneres av Casiokids nostalgiske fremføring. Du føler deg som et barn på et dukketeater, et element som gjenspeiler den lekne tonen i sangene. 

– Lengste konserten vi har spilt! Det er dumt for dere som ikke liker lange konserter, poengterer vokalist Fredrik Vogsborg fra scenen med et smil.

Konserten som er i det lengste laget på mer enn 2 timer, avsluttes med en cellist på scenen til sangen «Fot i hose». Dette fanger all oppmerksomhet, og både anmelder og fotograf legger bort notater og kamera, og blir med på resten av denne syke festen.