Kunsten å åpne en dør

Handler likestillingen om det gode håndverket, eller om den god avkastningen?

DØRER. Tidligere høst opplevde nyhetsredaktør Astri Lovett Hageberg noe som satte spor.
Publisert Sist oppdatert

Studvests aproposkalender luke 17: 
Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Episoder fra året som har gått dukker opp i hodet i det man snart trer inn i 2023.

Kalde bjørnunger i godt lag, sene sommerkvelder og det som til nå har vært den mest dramatiske hendelsen i mitt liv.

Glem foreldrene dine som tøyset i offentligheten i tenårene eller å kalle kontaktlæreren på ungdomsskolen for mamma.

Det var en regntung lørdag morgen da krisen inntraff. Jeg skulle ut av døren i leiligheten. Men den ville ikke åpne seg. Den stod bom fast. Hva skjer? Sen aprilsnarr? Glemte jeg å gi ut nok knask på Halloween og får meg et skikkelig knep?

Nei. Døren var gått i vranglås. Jeg var låst inne. Fanget i mitt eget hjem. Mitt personlige Guantanamo Bay. 

Hvordan kunne dette skje? 

Jeg har brukt mange timer på å skamme meg. Jeg har skammet meg mye.

Ikke bare var 2000 kroner brutalt revet vekk fra en konto som ellers skal dekke mine primærbehov. Jeg hadde også skuffet mine foreldre, forfedre og fremtidige etterkommere.

Men hvor kommer egentlig denne skammen fra? Kommer den fordi jeg, en kvinne i 2022, må tilkalle en fremmed mann for å åpne en dør?

Det kan hende.

Og det var da det traff meg.

Vi må stille oss selv spørsmålet om den reelle likestillingen ligger i å kunne åpne en investeringsportefølje i et relativt autonomt og bredt indeksfond, eller å kunne identifisere enn to-tomm-fire-planker. Må vi tilbake til scratch?

Jeg skal ikke nekte for at det sannsynligvis finnes en del andre som hadde klart å åpne denne døren.

Men hva med oss andre, de glemte, som møter utfordringer med driller og sikkerhetslåser og som må sende taleopptak av banking på veggen for å få noen andre til å vurdere om det er gipsvegg eller ei?

Vi som vil være sterke og selvstendige kvinner, men som i det desperate forsøket spenner bein på seg selv på vei over dørstokken vi noen ganger aldri når?

Den offentlige samtalen om denne gruppen mennesker må være premissløs – men først og fremst kompromissløs.

Personlig skal jeg gå gå inn i det nye året med mer kapital i håndtverkkunnskaper enn brede investeringsporteføljer.

Powered by Labrador CMS