LUKE 2: Et slag for skippertaket
Det er på tide at noen tar kampen for oss som utsetter alt av eksamenslesing til siste liten.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
I mitt femtende år på skolebenken, er det på tide at jeg innrømmer noe jeg har prøvd å benekte i alle år: Jeg er en «skippertaker».
Er jeg stolt av det? Nei. Angrer jeg like mye hvert år? Ja. Ender jeg likevel opp med skippertak som eneste mulighet hvert år? Jepp.
Går det også som regel bra til slutt likevel? Så absolutt.
Misforstå meg rett, det er ikke å anbefale. Følelsen når du innser hvor mange kapitler du ikke har lest, eller når du møter opp på din femte forelesning i faget og foreleseren «takker for et fint semester», er ikke digg.
Problemet er bare hvor digg livet er før du innser alt dette. Det bekymringsløse livet før eksamensperioden tar knekken på deg.
Det bekymringsløse livet, hvor du enda ikke er klar over alle sidene med pensum du ikke har lest. Da er det plutselig ikke så vanskelig å prioritere alt av sosiale sammenkomster over skole og ikke dra hjem fra utestedet før lysene blir skrudd på hver helg.
Å utvide fredagspilsen til et tre dagers-konsept, fordi hvorfor ikke? Morgenforelesningene kan man jo alltids se senere (eller aldri). Er det fint vær en dag du egentlig skulle lese? En mer enn god nok grunn til å bare være ute hele dagen, spør du meg. Vi studerer tross alt i Bergen.
Men så plutselig, innhenter eksamensperioden deg. Det kommer før du aner det, og den datoen, som føltes som en uendelighet til i august, er plutselig faretruende nærme.
Ikke bare blir jeg semi-deprimert selv, jeg gjør også livet til alle rundt meg surt med mitt konstante stress. I tillegg til å sløse bort mammas tid, når jeg daglig ringer på jakt etter sympati. Selv om vi begge vet at jeg ikke har noen andre å skylde på enn meg selv.
Men som profesjonell «skippertaker», har jeg den ultimate motivasjonen til å komme gjennom et helt semesters lesing på en liten måned.
Nemlig det gode, bekymringsløse livet før neste eksamensperiode, som jeg vet finnes der ute. Og det venter på meg.
Så til tross for at det kanskje smerter å høre for dere som har jobbet jevnt og trutt gjennom hele semesteret; det ordner seg for oss «skippertakere» også, skal dere nok se.
