Cuba mellom idealer og sammenbrudd

De siste tre månedene av forrige semester tilbrakte jeg på utveksling på Cuba. Oppholdet bød på varme og berikende opplevelser som ikke bare tinte det jeg som nordboer måtte ha i meg av kroppslig og sosial frost, men også ga realitetsinnsikter som krever brynjer av stål. Cuba er et vakkert og inspirerende land, men bak musikken og gjestfriheten skjuler det seg en virkelighet som sjelden formidles. 

To ansikter 

For en besøkende fremstår cubanerne som dobbeltagenter. På én side er de et livsbejaende folk. De forholder seg på noen måter muntert til livet; vitsene sitter løst, og de elsker fest og musikk. Samtidig lever cubanerne med usynlig munnkurv. Ytringsfrihet er grunnlovsfestet på Cuba, men enhver borger vet bedre enn å forholde seg til loven som en reell rettighet. Cubanske myndigheter har i flere tiår brukt arrestasjoner, trakassering og overvåkning for å hindre åpen kritikk av regjeringen. Arrestasjonene skjer gjerne uten rettferdig rettergang. 

Cuba har vært en ettpartistat siden revolusjonen i 1959. Da Fidel Castro styrtet Batista, var visjonen gratis utdanning og like muligheter. Seks tiår senere er realiteten ganske en annen - folk flest har praktisk talt ingenting. Ifølge lokale jeg snakket med er gjennomsnittlig månedslønn for en lege omtrent 200 kroner, og det er derfor vanlig å ha flere jobber. En cubaner fortalte at hun jobbet tre døgnvakter i uken som lege og likevel måtte arbeide som hushjelp. En annen fortalte at bruk av svartemarkedet er «en uskrevet, men selvfølgelig overlevelsesregel» på Cuba. Pensjonistene rammes særlig hardt. Hele deres månedlige pensjon tilsvarer prisen på én flaske matolje.

Sykehusene oppsummerer tilstanden bak fasaden 

Jeg var på Cuba i regi av sykepleiestudiet. Det å arbeide innenfor helseinstitusjonenes fasader er en effektiv måte å også ta temperaturen på landets generelle forhold. Sykehusene er naturligvis en av institusjonene som prioriteres høyest.så skranter det på ressursene der, kan også man anta at det er avslørende for tilstanden i resten av samfunnet. Jeg måtte selv konsultere sykehus for en infeksjon. Da diagnosen var satt, spurte fire tydelig anspente leger om jeg hadde antibiotika med fra Norge. Da jeg svarte ja, lente de seg lettet tilbake i stolene: «Gracias a Dios!». Tilgangen til antibiotika på Cuba er svært begrenset og ofte er det ikke tilgjengelig i det hele tatt. Årsaken er økonomiske restriksjoner og den amerikanske handelsblokaden. For mange cubanere kan en enkel halsbetennelse eller et kutt være en dødsdom, fordi medisiner rett og slett ikke finnes.

Tomme hyller og svartebørs

Matbutikker er også mangelvare på Cuba. Gleden var stor da vi etter dagevis med leting omsider snublet over en butikk med nedslitt fasade og solbleket matvareskilt over inngangen. Men inne i butikken ble begeistringen brått erstattet av overraskelse. Butikken tilbød i alt seks varer: kjeks, spagetti, frokostblanding, vin, rom, og seks glass med pesto. Da vi forlot landet tre måneder senere sto det fortsatt to glass pesto igjen. Etterspørselen var kanskje ikke så stor heller. Verts­familien vår gjorde store øyne da vi satte pestokrukken på bordet: «Están locos, noruegos!». 

Prisene i statlige butikker er uansett så høye – og i utenlandsk valuta – at folk flest aldri går inn. I stedet er de avhengige av statens rasjoneringssystem, som rekker til rundt to uker av måneden. Hver måned utleverer staten en oversikt over hvilke matvarer hver husholdning har krav på. Resten må de skaffe gjennom svartemarkedet, småboder eller ved å handle direkte fra naboer. Også rent vann ble stadig vanskeligere å få tak i utover hver måned. Slutten av hver måned betydde tiltakende desperat vannjakt. Vi kjørte fra hus til hus, til småboder og hotell. Nesten alle solgte gjennom svartemarkedet, og de fleste ristet på hodet allerede før vi fikk spurt om de hadde vann.

Strømmen kuttes daglig på Cuba, ofte i opp mot 30 timer i strekk. Vi som var på utveksling var heldige – hos oss forsvant strømmen som regel ikke mer enn seks timer hver natt. Standard var å våkne til en stue med vann langt utover gulvet fra kjøleskapet på grunn av strømmangel.

Mange lever år inn og år ut med skrantende nattesøvn, og mye av den lille og svært verdifulle maten i kjøleskapet blir ødelagt. I tillegg begrenses bevegelsesfriheten stadig, fordi gatene en del steder blir for farlige å gå ut i. Strømbruddenes stupmørke gir ideelt dekke for tyveri og overgrep. Grunnen til strømbruddene er blant annet en foreldet energiinfrastruktur og begrenset tilgang til handel av drivstoff. 

Digital isolasjon

Hver gang strømmen brytes, ryker også tilgangen til internett. Internettilgangen er riktignok ganske begrenset i utgangspunktet og i en del regioner tilbys ikke tjenesten i det hele tatt. I tillegg er nettet statseid, og myndighetene kontrollerer og sensurerer innhold. Myndighetene stenger gjerne tilgangen under protester, og de innfører lover som kriminaliserer nettaktivitet. Vi merket fort hvor dårlig tilgangen til nett var, men det var først da vi spurte våre professorer om hjelp til å finne relevante cubanske forskningsartikler til en oppgave at vi forsto hvor fjern vår forståelse av bruk av internett er for selv høyt utdannede cubanere. 

En av professorene foreslo at vi kunne begynne med å søke på Google. Deretter la hun til at vi kunne prøve å skrive inn «Cuba PDF 2025» i søkefeltet - kanskje det ville hjelpe? Forslaget var velment, men vitner om en digital isolasjon som frarøver folket muligheten til å være del av det globale fellesskapet. Flere internasjonale organisasjoner knytter tilgang til internett tett opp mot menneskerettighetene, fordi det er avgjørende for tilgang til informasjon og deltakelse i samfunnslivet, og for å kunne utøve ytringsfrihet. Det cubanske helsevesenet omtales som helsevesen i verdensklasse. Det består av mennesker med uvurderlig kunnskap av livreddende kvalitet, men den digitale isoleringen hindrer kunnskapsutveksling og berikelse av det globale medisinske fellesskapet. Slik blir både Cuba og verden fattigere. Det er en politisk og humanitær tragedie. 

Fremtidspessimisme

Det å forlate hjemlandet er mange unge cubaneres bittersøte drøm. Troen på at det er realistisk med forbedring av situasjonen i landet innen deres levetid er liten. Det å forlate Cuba som innfødt kan imidlertid ofte bare skje ved livsfarlig og ulovlig rømming. Tanken om at man etterlater familien i en situasjon man selv synes er verdt å rømme fra, gjør også valget lettere sagt enn gjort.

Cuba befinner seg i en tiltakende desperat situasjon. Mulighetene for cubanerne til å forbedre situasjonen i sitt eget land, og selv utenlandske borgere tar en risiko ved å uttale seg kritisk om forholdene i landet. Derfor er det begrenset hvor velkjent Cubas svært alvorlige vansker er. Dette betyr imidlertid hverken at cubanerne ikke ønsker endring eller at det er riktig å snu det døve øret til. Snarere tvert imot. Cubanerne er et imponerende utholdende folk med en fedrelandskjærlighet uten like. Det var en gjennomgående holdning blant menneskene jeg snakket med at sorgen var nesten uutholdelig stor over forfallet de opplever at landet gjennomgår, men også over at resten av verden ikke bidro til å hjelpe deres elskede hjemland.