Å flytte fra rommet der tiden aldri sto stille

Å komme inn i hjemmet som ikke lenger er mitt hjem, møblene er de samme, folkene er de samme, men noe mangler – en følelse?

Rommet mitt er ryddig. Ikke helt tomt, men fylt opp med ting jeg har lagt igjen. Alt er enten grodd fast, eller ligger et sted mellom bosset og et evig spørsmål om identitet og lengsel etter tilhørighet.

Fra dukker til gutter

Da jeg pakket ned tingene mine for første gang, var det ingen som sa til meg at rommet ville visne vekk til et minne, fylt av personlighet, barnelatter og tenåringsfakter.

Rommet mitt sto aldri stille. Bamsene mine ble byttet ut med Barbiedukker, som igjen ble til sminke, tunge bøker, guttebesøk og Netflix.

Ole Brumm-skilt med navnet mitt gravert i trebokstaver. En One Direction-CD jeg sutret meg til å få, kan alle sangene på, men aldri kommer til å spille igjen. Russedressen min med tørkede ølflekker og autografen til Kamelen. Kondomer jeg tok fra skolen for å være «kul». Dagboken min med hemmeligheter og sorger jeg ikke husker lenger.

Disse tingene som sitter igjen på barnerommet, fikk ikke oppmerksomhet da jeg pakket de første flytteboksene. Da var lengselen etter å flytte ut, komme meg videre, vokse opp, så stor at de ble slengt vekk til skuffer de er grodd fast i.

Da jeg var ferdig med videregående, tok jeg første tog til Oslo og flyttet inn i studentleilighet.Nå har jeg samboer og er i fulltidsjobb. Jeg er 24 år og har ennå ikke funnet mitt hjem.

Jeg har alltid villet flytte hjemmefra. Da jeg var seks år, var det fordi jeg ikke fikk se mer på TV, så var det at jeg ikke fikk være ute så lenge jeg ville, og med tiden var det et ønske om å bli voksen og ta litt ansvar.

Ikke ett bestemt sted

Frihet, mestring og en egen identitet har vært kjernen i min oppfatning av å «bli voksen».

Friheten til å gå på butikken og kjøpe akkurat det jeg vil.

Mestring i å komme seg ut i arbeidslivet. Bli en del av samfunnet, bidra til noe som er større enn meg selv. Tjene egne penger som jeg kan bruke på hva jeg vil – etter skatt, pensjon, husleie, mobilregningen, internett, strøm, kollektivtransport, husholdningsartikler, mat, medisiner og sparing.

Identiteten min sitter fortsatt et sted mellom Bergen og Oslo. Mellom skole og jobb. Mellom klærne mine som enten er her eller der.

Når jeg drar hjem til Bergen for å feire jul, og hjem til Oslo når ferien er over, er ikke lenger «hjemmet» et bestemt sted, men betinget av situasjoner, årstider og følelser. Definisjonen er ikke lenger «der jeg hører hjemme», men en samling av identiteten jeg en gang hadde – og den jeg en gang vil ha.

Barnerommet mitt vil til slutt bli et gjesterom som jeg besøker et par ganger i året. Et rom der jeg ikke lenger bevarer hemmelighetene. Et rom som vil stå stille til noen andre tar over. Barnerommet mitt tilhører ikke lenger meg. Men å komme inn i hjemmet som ikke lenger er mitt, der møblene er de samme, der familien min samles, vil alltid mangle den følelsen jeg hadde da jeg bodde der.

Da rommet mitt var rotete. Fylt opp med ting som illustrerte hvem jeg var til enhver tid. Der tiden aldri sto stille.