Apropos
Jeg lider av musikkangst
La meg fortelle deg om det nyeste tilskuddet på listen over sjeldne diagnoser.
Publisert
– Oi folkens, Spotify wrapped har kommet ut!
Pulsen øker umiddelbart.
– Hey, vil du queue noen sanger?
Akutte pustevansker.
– Hva slags musikk hører du på?
Svetten renner nedover ryggen.
Hva feiler det deg, tenker du kanskje nå? Jo, jeg har et aldri så lite tilfelle av
Rytmeticus Nevroticus
/nul pæsjon’liet/
(n) En sjelden tilstand der individet viser mangel på interesse for musikk og utvikler angstlignende symptomer som følge av det. Tilstanden forverres ved forsøk på å engasjere individet i musikalske diskusjoner eller aktiviteter.
En tilstand det ikke snakkes nok om.
Misforstå meg rett. Musikk er fint når jeg skal fra A-B, eller for å stenge ute bråket på lesesalen.
Lite slår følelsen når den låta blir spilt på vors, og gjengen står skulder til skulder i allsang.
Men at musikk skal være selve essensen i livet? Å gjøre det til hele sin personlighet?
Det vil jeg aldri forstå. Enn så mye jeg har forsøkt!
Å bli musikk-connoisseur er rett og slett for krevende.
Du skal høre på mye musikk, riktig musikk, og du skal på død og liv stå for det du liker.
Det går aldri en uke uten at jeg blir stilt til veggs.
Selv om jeg mang en gang desperat har prøvd å bare bestemme meg for en favorittsjanger, forblir jeg lunka til hele greia.
Jeg blir stående igjen, dømt av omverdenen. En taper uten personlighet.
Men jeg lover, jeg har også personlighet! Bare ikke i musikkens verden.
Og jeg er ikke alene. Millioner av nordmenn venter bare på diagnose.
En av dine nære og kjære sliter garantert med det samme, og de trenger din støtte.
Så om du mistenker at noen har Rytmeticus Nevroticus, se etter følgende symptomer:
«Norway Top 50» i søkefeltet
Boyband-fan i oppveksten
Mindre enn 20.000 lytteminutter på Spotify i året
Foretrekker podcast
Og ja, du gjettet riktig. Jeg slår ut på alle disse symptomene.
Så plis, gi en stakkar som meg et lite pusterom. Jeg vil virkelig ikke vise deg min katastrofe av en Spotify wrapped liste.
Og for ordens skyld: toppsjangeren min i år var italiensk pop.
Mamma mia.
