Jeg trodde Bergen var livsfarlig

Når jeg forteller vennene mine om versjonen av meg selv som entret fadderuken og studenttilværelsen høsten 2022, blir jeg som regel møtt med latter og en vennlig bemerkning om at «det sannelig er bra det har bedret seg.»

Den høsten skulle man nemlig tro det var Ludvig fra Flåklypa i egen høye person som meldte sin ankomst til Vestlandshovedstaden: «Nå er jeg redd, nå ... har aldri vært så redd før. At det går an å være så redd’a!»

Hjem fra «vors»

Jeg husker at jeg tenkte noe liknende mens jeg beinet hjem fra mitt første «vors» i fadderuken. Jeg hadde nettopp flyttet fra den trygge, vesle hjembygden min i Trøndelag, hadde aldri vært alene i en storby før, og var fullstendig overbevist om at det var tilnærmet livsfarlig å bevege seg ute i byrommet som enslig jente på kveldstid. Kanskje oppmuntret av en og annen mor eller bestemor som hadde rådet meg til å være forsiktig, men likevel; snakk om å gjøre en fjær til fem høns.

Jeg forlot nevnte vorspiel litt før klokken 22, mens det ennå var lyst ute. Jeg var selvfølgelig også helt edru. Det kunne ikke falle meg inn å gjøre meg selv til et lett bytte. Mens mine nye studiekamerater skålte, drakk og gjorde nye bekjentskaper, småjogget jeg med øyne i nakken og ørene på stilk nedover Kong Oscars gate, beredt til å takle enhver situasjon der ute blant løvene.

Det hjalp ikke akkurat at jeg bodde på Gyldenpris det første året (de som vet, de vet, skal vi si det sånn?), så etter den første kvelden insisterte jeg også på å sykle overalt for å gjøre returreisene på kveldstid om mulig enda raskere og mer fluktsikre.

Tragikomisk

Noen dager senere, på nok et vors, var kleskoden «turist». Jeg oppdaget tidlig i fadderuken at jenter i 20-årene har en imponerende evne til å innlemme korte skjørt og dype utringninger i nær sagt alle kleskoder. Den slags turte jeg ikke begi meg ut på. I stedet gikk jeg for temaet «fuglekikker på norgesferie», og rotet frem Ulvang-genser og turbukse, med bestefars lommekikkert som accessory rundt halsen.

«Dette kan det da ikke være noen som fristes av», tenkte jeg fornøyd mens jeg rasket med meg sykkelhjelmen på vei ut.

Slik fortsatte fadderuken min som et slags tragikomisk overlevelsesspill. Jeg ble sjelden med faddergruppen min videre ut på byen, dels fordi det også viste seg å være litt upraktisk med tanke på min trofaste venn, sykkelen. Vi vandret mellom byens mange vannhull, samtidig som jeg forsøkte å løse det intrikate problemet med å finne egnede parkeringsplasser utenfor hvert av dem.

De beste vennene

Moralen er: De beste vennene er de som, beruset og høy på livet, likevel venter på sin ullkledde venninne med saftflaske i ryggsekken, på let etter nærmeste sykkelstativ.

Fra spøk til alvor; den i overkant overdrevne frykten for å vandre rundt alene i byen på kvelds- og nattetid gikk heldigvis over etter hvert. Jeg husker ikke helt når og hvorfor, men jeg kan være enig med vennene mine i at det var en god ting.

Og sykkelen? Vel, den ble selvfølgelig stjålet. Jeg burde kanskje ha vært litt reddere for akkurat det.

Innsenderen har tidligere vært journalist i Studvest.