Meninger
Skru på kameraet, jeg vil ikke leve i en dystopisk film
KOMMENTAR: Jeg var forberedt på en digital høst da jeg bestemte meg for å begynne å studere, men følelsen av å leve i en dystopi av fraværende svarte skjermer så jeg ikke komme.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Etter at utdanningsinstitusjonene avlyste all fysisk undervisning som følge av Bergens tidagersdugnad, økte antall digitale seminarer betraktelig. Zoom-seminarer er den viktigste sosiale plattformen for studenter akkurat nå. Det har satt satt sitt preg på studiesituasjonen og oppfatningen av menneskene rundt oss.
I en Khrono-artikkel publisert 20. september uttrykte studenter og studentledere bekymring rundt konsekvensene av digital undervisning og manglende kontakt på campus. Blant annet mente studenten Amanda Vindenæs at det føles «helt jævlig», sammenliknet med tidligere. Det er tydelig at det å ikke se studenter rundt oss er en uheldig situasjon.
På flukt fra lesing i et trangt studentkollektiv har jeg vært en trofast bruker av lesesalen. Overraskelsen er alltid like stor når jeg ser medstudenter jeg ukentlig snakker med på Zoom vandrende rundt på campus. Den déjà-vu-liknende følelsen av å se noen fysisk for første gang er noe jeg aldri har kjent på før.
For noen dager siden så jeg videoforeleseren min tilfeldig ute, og fikk en sterk trang til å rope hei. Følelsen av at jeg kjente ham så godt overgikk faktumet om at all vår tidligere kommunikasjon har vært enveis gjennom en skjerm. Det kan sammenliknes med å se en kjendis på gata.
Vi lever i en tid hvor det er vanskeligere å huske bekjentes fornavn, enn hvilken farge det er på sengeteppet deres. Vi plasserer andre i kategorier basert på hvem som har skråtak, og hvem som ikke har det. Det som tidligere har vært kategorisering på grunn av klesstil, har blitt til bedømming av veggdekor og om hvorvidt man har blomster på nattbordet. Disse personlige utleveringene er likevel mye livligere enn en svart skjerm.
Når det er sagt, ber jeg alle innstendig om å skru på webkameraene i de få timene uka består av seminarer. Det er fullt forståelig at det er tøft å komme seg ut av senga, når det ellers ikke er så mye å våkne opp til. På den andre siden er rader av svarte blokker som det dominerende minnet fra dine første seminargrupper mildt sagt kjipt.
Dette vil sannsynligvis seminarledere også sette pris på. Hilde Damsgaard ved Universitet i Sørøst-Norge (USN) problematiserte de svarte skjermene i Khrono i april. Det var kun i mindre rom med kamerabruk det var mulig «å bruke navn, fange opp spørsmål og føre en samtale.» Navnebruk og samtaleføring vil jeg tro også de fleste studenter synes er nyttig når man skal bli kjent. Hurra for kamera!
Det minste du kan gjøre for å hindre semesteret i å bli en småtrist Black Mirror-episode er å skru på kameraet ditt. Gjør det for deg selv og de likesinnede i samme break-out-room. La oss håpe at den digitale eksponeringen i beste fall vil gi deg litt småklein øyekontakt eller et lite hei på biblioteket av noen som har sett deg og sengegavlen din.
