Vi får ikke nok til å leve, men blir straffet for å jobbe

Som masterstudent og nyhetsjournalist i Studvest er det lite tid til jobb på siden. Likevel blir man nærmest tvunget til å ha en deltidsjobb, når man i byer som Bergen og Oslo må bruke 60–70 prosent av støtten til husleie alene. Det er ikke mye rom igjen for uforutsette kostnader, sosiale aktiviteter eller sparing. 

Selv om Lånekassen øker støtten med noen hundrelapper årlig, spises det raskt opp av inflasjon og økte boutgifter. Studentøkonomien har i praksis blitt dårligere de siste ti årene.

Lånekassen er fullstendig klar over at de ikke gir oss nok støtte til å leve. Det er nettopp derfor studenter med dysleksi og andre utfordringer mottar ekstra stipend, fordi de ikke har kapasitet til å jobbe ved siden av studiene. Men er ikke det en indirekte indikasjon til at vi andre «må» jobbe for å klare oss?

Problemet er at Lånekassen på samme tid straffer oss for å jobbe for mye. Dersom man har en litt høyt lønnet jobb eller en for høy prosentstilling, så risikerer man å miste deler av eller hele stipendet. Jeg kjenner flere som har ligget farlig nær inntektsgrensen, selv om de kun jobber et par vakter i uka. Det er absurd at vi blir bedt om å delta i arbeidslivet – for å få erfaring, bygge CV og bidra til samfunnet, samtidig som vi blir økonomisk straffet når vi gjør det vi får beskjed om. 

Denne logikken gjelder også for studenter med arv eller formue. Har man arvet penger av besteforeldre eller vært flink til å spare opp egenkapital, kan man også miste stipendet fra Lånekassen. Er ikke dette et motstridende budskap, når vi som unge blir oppfordret til å spare på BSU-kontoen, og komme oss inn på boligmarkedet tidligst mulig? Samfunnet oppfordrer oss til å være økonomisk ansvarlige, til å spare og planlegge for fremtiden – men Lånekassen sender det motsatte signalet: Bruk opp alt du eier, ellers mister du støtten.

Jeg mener at det er dypt urimelig at studenter straffes økonomisk for livssituasjoner de ikke kan kontrollere, som arv etter et familiemedlem. Jeg forstår prinsippet med at arvtakerne ikke har samme behov for stipend, men er det riktig å tvinge dem til å bruke arven fra besteforeldrene sine på å finansiere studielivet?

Det er også selvmotsigende å straffe studenter som i mange år har spart opp penger til å kunne kjøpe seg bolig. Det er ikke rart at dagens studenter sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, når vi må tømme sparekontoen for å få råd til regninger og mat. 

Lånekassens grenser forsterker også klasseskiller. Studenter med foreldre som kan bidra økonomisk, har langt bedre forutsetninger for å fokusere på studiene enn dem som må klare seg selv. Det skaper skjevheter mellom studenter når de som får hjelp hjemmefra ikke trenger jobb ved siden av studiene, og dermed har mer tid til skolearbeid. 

Lånekassen tar heller ikke hensyn til sesongbaserte inntekter. Mange studenter jobber opptil tre måneder i løpet av sommeren, men lite gjennom semesteret. Likevel vurderer Lånekassen kun inntekt over hele året. 

Dagens regler skaper et system som verken belønner arbeidsinnsats eller økonomisk ansvarlighet. Studenter bør ikke måtte velge mellom å jobbe for å overleve eller å beholde stipendet sitt.

Jeg mener derfor at Lånekassen og politikerne må heve grensen for inntekt og formue. Det må være mulig å både jobbe, spare og arve – uten å bli økonomisk straffet for det. Jeg ønsker ikke luksus, bare en reell sjanse til å leve, lære og bygge en trygg fremtid.