TEKST AV: Håvard Finnseth, kulturjournalist i Studvest. FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

APROPOS-KALENDER, LUKE 14: Alle par med respekt for seg selv har en kickass kjærlighetshistorie. En som er nøye innøvd og koreografert og dras fram ved første anledning. Det har jeg også. Nå er jeg singel, da.


Apropos

Mine venner har opp gjennom årene innimellom kommet til meg for samlivs- og datingråd, idioter som de er. Jeg bruker da å fortelle dem denne historien, til skrekk og advarsel. Dette er kjærlighetshistoriens ondskapsfulle alter ego.

Det er noen år siden nå. På en mørk og stormfull høstaften satt jeg på en funky bar og drakk funky øl med en kompis. Han informerer litt resignert om at kjæresten kommer innom med ei venninne, og ikke før har han sagt det, så dukker de opp i døra. Kjæresten til kompisen min først, og etter: en av de nydeligste skapningene jeg i mitt liv har sett. Jeg kødder ikke – denne jenta var så latterlig vakker, så forbanna perfekt, at hjernen min umiddelbart erklærer unntakstilstand og avskriver henne som en umulig oppgave.

Vi sitter lenge og prater, alle fire, og hun blir ikke mindre fantastisk. Hun hadde dratt alene på backpacking i Asia. Sukk. Hun var billedkunstner. Gulp. Dere skjønner tegninga. Jeg har som nevnt gitt opp alt håp for lenge siden, men er ganske deilig beruset og fyrer av smådrøye vitser og snertne anekdoter i rekordtempo.

Kveld blir til natt, og når baren stenger må en særdeles hyggelig seanse ta slutt. Jeg har langt å gå, og traver etter et kjapt adjø i full fart hjemover. Jeg ser ikke på mobilen før neste morgen. Klassisk tabbe.

Jeg våkner til en drøss med uleste meldinger og tapte anrop fra min kompis. Umiddelbart ringer jeg tilbake og lurer på hvem som har dødd. «Du, hun fra i går, hun lurte sånn på hvor du ble av. Hun hadde jo ingen å slå følge med.» Hæ? Nei? Nei! Faen.

Nesten et halvt år går. Så, en iskald februarmorgen, matcher vi på Tinder. Jeg kan knapt tro mine egne øyne, og fast bestemt på å ikke gå i samme fella som sist tar jeg mot til meg og skriver ei melding: «Hei! Vet ikke om du husker meg, men…» Svaret kommer nesten umiddelbart. «Selvfølgelig husker jeg deg!» Ikke nok med det; det var også lenge siden hun var i byen og tok en kaffe. Hint hint. Jeg gliser som en idiot hele resten av dagen.

På samme bar, ved samme bord, møtes vi så igjen. Hun ser tydelig nervøs ut i det hun sveiper over lokalet med blikket, og rødmer når hun finner meg. Hun setter seg ned. Å herregud. I løpet av de månedene som hadde passert hadde jeg reint glemt hvor umulig pen denne jenta var. Jeg hører beina mine skrangle som i en tegnefilm.

«Jeg koste meg ordentlig sist, altså. Så, hvordan går det?», sier hun. Hun ser på meg. Shit, hun ser på meg. Åffyfaen. Jeg sitter som forheksa, og klarer med hånda på hjertet ikke å leite fram ordet «bra» fra slagmarka i hodet mitt. Bare svetter og glaner dumt på henne.

Hun forteller om Asia og backpacking og bildene hun maler som en første dates-proff. Jeg grynter og nikker til svar mens jeg forgjeves forsøker å holde kaffekoppen stødig. Det er de lengste to timene i mitt liv. Jeg er overbevist om at folkene på nabobordet trodde hun var støttekontakten min. Ikke en eneste fullstendig setning. På to timer.

Kanskje det verste med hele opplegget er hvordan hun ikke gir opp etter denne fiaskoen, og fortsatt vil møte meg etterpå. Og hvordan jeg driter på draget på nøyaktig samme måte andre gangen, før hun endelig skjønner at her er det ingenting å hente. Og hvordan et menneske kan gå fra å være så sjarmerende (som jeg jo tydeligvis var) én kveld, til å bli Europas mest bortkasta kjøttsekk en annen. Og så var hun så pen. Helvete.

I denne kjærlighetshistorien er det altså jeg som har sparka meg selv i ræva. Hver dag i tre år, omtrent. Så neste gang du er nervøs før en date, kom i hu han ubrukelige journalisten som dreit seg så grundig på leggen at det havnet i avisa. Du klarer bedre enn han.

Kommentarer

kommentarer