Blir pensjonist i studiebyen

I løpet av 42 år har Arill Riise blitt folkeeie som programleder i Norge Rundt, og nyhetsanker i både Dagsrevyen og TV2-Nyhetene – for å nevne noen få roller.

Nå er han tilbake i Bergen, klar for å bli pensjonist og mimrer tilbake til hvordan det var sist gang han bodde i byen. 

Skulle bli historie-student

– Nå som du skal inn i pensjonisttilværelsen i din gamle studieby, kommer du til å plukke opp noe fra den forrige Bergens-perioden?

– Det må være å holde nysgjerrighet ved like, og å møte nye ting med åpne visirer. Det er veldig viktig for både meg og kona. Vi kommer også til å reise mye mer, men jeg skal over i en karriere der jeg skal være debattleder, konferansier og skrive mer. Kanskje jeg skal ta en bachelorgrad på universitetet, ler Riise. 

– I hva da? 

– Nei, det er historie jeg skulle ta, og det angrer jeg jæklig på at jeg ikke gjorde. 

Å leve et fritt ungdomsliv

Riise studerte sammenliknende politikk som mellomfag, samfunnskunnskap som grunnfag, med sosialøkonomi, sosiologi og statsvitenskap. Senere begynte han på nordisk, men fikk jobb i NRK Møre og Romsdal, før han fullførte graden. 

– Det var et veldig gøy studium. Selv om jeg spilte mest volleyball og ikke var en veldig flink student, har jeg fått mye nytte av studiene i jobben, forteller Riise. 

Utenom studiet spilte han volleyball fem til seks ganger i uka på BSI Ulriken og bodde i kollektiv på Minde. 

– Vi var tre gutter som gikk i grop. Så kom damene etterhvert og da ble det slutt på det kollektivet. 

– Jeg leste et intervju i Se og Hør…

– Åja?

– Der fortalte du og kona at dere møttes i tenårene, men at forholdet ble satt på pause i studietiden, fordi dere var enige om at det var viktig for å kunne leve ungdomsårene fritt. Hva legger du i å leve et fritt ungdomsliv?

– Vi studerte ulike steder, så da ga vi hverandre frihet. Alle har behov for å prøve litt. Jeg tror ikke det er sunt å låse seg for tidlig. Det gjelder forsåvidt hele livet, legger han til. 

Opponent i Studentradioen

Riise beskriver stemningen på Høyden på 70-tallet som mindre fritt. 

– Det var en politisk sekt som ville innføre diktatur i Norge. 

Arbeidernes Kommunistparti (Marxist-leninistene), også kjent som AKP-ml, var i ferd med å miste sitt faste grep på studentene da Riise studerte. Likevel var det ikke helt fritt frem enda. 

– De la føringer for hvordan studenter skulle være: hvordan du skulle kle deg, hva du skulle være opptatt av. AKP skulle til og med godkjenne kjæresten din, forteller han. 

Som en opponent, diskuterte han i Studentersamfunnet og ble med i en radiostasjon som ble stiftet året før – Studentradioen i Bergen. 

– Da studentradioen kom var det en gave til kreativiteten og noe helt nytt. Da var det bare å kaste seg inn i det med stor begeistring.

I løpet av våren 83’ deltok Riise i kveldssendinger og tok opp intervjuer med forelesere på kassett.

– Det var kjempegøy og ga mersmak, så da søkte jeg sommerjobb i NRK Møre og Romsdal. Der ble jeg frem til 1991 før jeg reiste til Oslo og begynte i Dagsrevyen. 

– Hører du fortsatt på studentradioen? 

– Nei, dessverre. Det er så masse andre ting. 

Akademisk karriere?

Riise forteller at studenter i dag heldigvis har mer frihet og er flinkere studenter. 

– Jeg jobbet altfor lite med studier. Hadde jeg hatt teknikken jeg fikk etter to-tre år som journalist, så hadde det kanskje blitt en akademisk karriere. Plutselig falt ting på plass – det har nok noe med modenhet å gjøre. 

– På den tiden var jo alle studiene åpne, nesten. Du kunne gå inn og bare begynne. Det var helt annen akademisk tid.

Riise kobler dagens flinke studenter opp mot økt usikkerhet i arbeidsmarkedet og beskriver en fortid hvor man selv som journalist var sikret jobb. 

– Nå er det mer usikkerhet. Særlig innen medier er det litt ødemark, men det kan bedre seg. Nå er det bare NRK som er trygg havn.

– Hvordan er det mulig å komme gjennom nåløyet i dag? 

– Jeg er jo tilhenger av at du skal ta et annet grunnstudium enn journalistikk. Allmennkunnskapen er så viktig.

De viktige fortellingene for nasjonen

På TV2-kontoret er stemningen rundt oss noe laber. Tidligere denne dagen kom nyheten om at distriktskontorer til TV2 ikke lenger får ha videofotografer.

– Hva har overrasket deg mest med utviklingen av norsk presse i løpet av karrieren?

– Man har fått et voldsomt mangfold med sosiale medier, med mange flere stemmer og scener, men kaoset blir også større. Tidligere hadde man redaktørstyrte medier som dominerte alt.

Han forteller videre om hva han savner i norske medier i dag, og etterlyser økt undersøkelse av de store næringene i landet, som olje, helse og landbruk. 

– Vi forteller ikke historien om alle deler av landet godt nok. I dag handler journalistikken mye om det som skjer på internett. Det oppleves som uviktig. Det er mye «trending». 

Han forteller videre om hva som er de virkelig viktige fortellingene for nasjonen.

– Jeg savner møtet med folks hverdagsliv mer, og at vi er mer ute på arbeidsplassene deres. At vi er flinkere til å fortelle og ta inn i oss det som ikke alle forteller hele tida. Vi går i flokk, men vi må lete etter unike historier.

– Hvilken sak husker du best å ha dekket?

– Det jeg husker best er jo 22. juli. Det kommer utenpå alt, når hele nasjonen blir angrepet. 

– Akkurat den følelsen du har i begynnelsen av et terrorangrep og du ikke vet helt hvem som står bak eller hvor mange som er skadd. Disse døgnene, der du ser at hele nasjonen blir rammet på den måten – det var helt forferdelig. Og vi skulle formidle hva som skjedde. Folk hadde enormt behov for informasjon. 

– Vi stod i timesvis utenfor domkirken mens rosetoget gikk forbi og leste også opp navnene på de som var drept. Det skal gjøres med verdighet, og på en måte som ikke gjør byrden for folk sterkere. Du kan ikke stå der å gråte foran nasjonen. Da må du ta frem egenskaper som gjør at du er en støtte.

– Hvordan har det å formidle både hyggelige og grusomme nyheter over så mange år påvirket deg som person? 

– Du har en rolle, men du kan ikke spille den, du må være deg selv helt og fullt. Hvis folk har fulgt meg over lengre tid, så ser de jo at jeg blir eldre og bruker erfaringene mine mer. Samtidig er det en spesiell jobb, der du er gjest hjemme hos folk hver kveld. Det gjør at du forholder deg til offentligheten på en annen måte. 

Et forhold til offentligheten

 – Når la du først merke til at du var kjent? 

– I 1989 med Norge Rundt, da ble man folkeie med én gang.

– Det er noe jeg har måttet tenke over. Jeg kunne ikke være den som var fullest på dansegulvet, gå bananas på Torgallmeningen, springe naken over Karl Johan eller kjøre i fylla…

– Eller, det kan jo ingen da, men du må forholde deg til at du er en offentlig person og må tenke deretter. 

– Er det en gang du ikke har greid å holde maska live?

– Ja. Det ligger på YouTube, ler Riise. 

– Har du lest opp en sak du ikke egentlig har skjønt?

– Nei, men jeg har presentert saker jeg syntes var dritdårlige. Hvor jeg har tenkt at det er flaut at det i hele tatt skulle på lufta, men du kan ikke ta stilling til det. Du kan ikke svare en politiker med «dette var jo helt idiotisk sagt». 

Riise uttrykker at jobben kan være intens til tider. 

– Når du er på jobb må du også være klar til å gå på i løpet av to minutter hvis det skjer noe. 

Han forteller at dette skjer oftere og oftere. Trump, Gaza og Ukraina er blant grunnene til at han har måttet kastet seg rundt i studio den siste tiden. 

– Hva gjør man når man ikke har noe å si? 

– Da lærer du teknikken «å koke suppe på spiker». 

– Har du planlagt hva du skal si på siste sending?

– Ja, det har jeg, sier Riise med et glimt i øyet.