Hvordan blir et studie til?

Bare i Bergen kan du velge mellom nesten 400 forskjellige studieprogram – fra fiskehelse til filosofi. Vi tar det gjerne som en selvfølge at tilbudene finnes, men hvordan blir et studie egentlig til? Prorektor ved Universitetet i Bergen (UiB) Sigrunn Eliassen forklarer oss hvordan det foregår.

– Kan hvem som helst opprette et studie?

– Ja og nei. UiB og NHH er det vi kaller «selvakkrediterende». Det betyr at vi kan opprette nye studieprogram selv. Andre institusjoner som HVL må for eksempel søke Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). 

– Hvordan starter prosessen?

– Det begynner ofte i fagmiljøet eller på fakultetet. Et ønske om faglig fornyelse, viktige forskningsfelt eller strategiske satsninger for UiB. Så lager man en skisse: Hva skal studentene lære? Har vi et sterkt nok fagmiljø? Etter det skal skissen behandles i flere ledd, helt opp til siste stopp: universitetsstyret. 

– Det er ganske komplisert. 

For at studiet skal bli godkjent krever universitetsstyret at studentene har vært involvert i utformingen av programmet og hele prosessen tar som regel to år. 

– Dere får penger for å opprette nye studieplasser? 

– Vi får ikke alltid nye studieplasser når et program skal opprettes, men vi må omfordele de plassene vi har. Når nye studieplasser opprettes, får UiB midler fra Kunnskapsdepartementet, vanligvis 100.000 kroner. For medisin får universitetet en sats på omtrent 300.000 kroner. UiB får også uttelling når studentene avlegger studiepoeng. Så for en typisk studieplass blir det rundt 170.000 kroner, mens for medisinstudenter nær en halv million.  

– Det kan bli ganske lønnsomt?

– Nja, hvis du vil opprette noe nytt, må du ta studieplasser fra et annet program. I tillegg er noen plasser øremerket, for eksempel innen IT eller medisin, hvor det er politikerne som har bestemt hva plassene skal gå til.

Full uttelling gjelder bare dersom studenten faktisk fullfører. Dropper studenter ut underveis, får universitetet bare rundt 60 prosent av summen. Derfor må universitetene ta inn flere studenter enn det finnes plasser til. 

– Hva veier tyngst når dere velger å opprette et nytt studie?

– Når et nytt studieprogram opprettes, skal det være fordi vi ønsker å tilby utdanninger som er framtidsrettet og samfunnsnyttige. De skal være i tråd med UiBs strategi om bredde, samtidig som mange av programmene kan knyttes opp mot UiBs satsingsområder: hav, energi, klima og globale samfunnsutfordringer. 

– Vi må også ta hensyn til hva studentene har lyst til å studere. Derfor gjør vi noen ganger grep for å fange interessen. Mange søker seg heller til medisinsk teknologi enn fysikk og kjemi, selv om innholdet er mye av det samme. En femårig sivilingeniørgrad får mange flere søkere enn en bachelorgrad. 

 – Økonomi veier også tungt. Hvis vi står med masse tomme studieplasser, er det dårlig økonomi for oss.

– I sommer kalte Høyre-politiker Peter Frølich enkelte studier, blant annet «Kjønn, seksualitet og mangfold», for «tullestudier». Hva tenker du om det?

 – Jeg tenker jo at ingenting er tullestudier, men enkelte navn kan være misvisende. Om navnet velges for å gjøre studiene mer attraktive, kan det forvirre studentene. De tror de kommer inn på én ting, og så er det egentlig noe annet studiet dreier seg om.

– Hvor viktig er det at nye studier er relevante for arbeidslivet?

– Vi skal jo være arbeidsrelevante. Noe annet er meningsløst. 

– Hva arbeidsrelevant egentlig betyr, det mener jeg vi bør ha en bred diskusjon om. Vår oppgave er å gi en breddekunnskap, lære studentene å jobbe selvstendig, skrive, kommunisere, finne kunnskap og være kritiske. Men arbeidslivet kan ikke forvente at studenter kan hvert eneste program eller arbeidsoppgave fra dag én. De må også lære på jobben.