– Jeg har blitt et useriøst menneske

Podkaststjernen drømmer om en nordisk union, mener det er tull at nordmenn ikke forstår dansk og omtaler seg selv som Bergens kjedeligste student.

USOSIAL STUDENT? Ikke nå lenger. I dag lager hun festen selv, og barna er invitert.
Publisert

På vei til intervjuet går jeg gjennom et av Bergens smale smug, opp en brosteinsgate og rundt et hjørne som føles kjent. Et øyeblikk før jeg ringer på, slår det meg: det var jo her jeg var på vors forrige uke.

Et sted i trappegangen hører jeg et fjernt «hallo». 

Jeg tusler opp, nesten forberedt på lukten av øl og en dundrende bass. I stedet møter jeg duften av bakst, ryddig stue, og en smilende kvinne i fargerike klær.

– Hva synes du om å bo omringet av studenter?

– Jeg elsker det! sier hun, før hun legger til fra kjøkkenet, mens kaffemaskinen jobber:

– Så lenge jeg ikke blir vekket av østlandske skrik klokken fire om morgenen.

Hun ler. Jeg ler også, og lurer et øyeblikk på om man kan høre på latteren min at jeg er fra Oslo.

Drømmen om en skandinavisk stormakt

Hilde Sandvik er kjent som stemmen bak podkasten og radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken», som sendes på NRK P2, Danmarks Radio og Sveriges Radio. Hver uke diskuterer hun politikk og kultur med svenske Åsa Lindeborg og danske Hassan Preisler – på hvert sitt språk.

Forskning.no skriver at vi i Skandinavia forstår hverandre dårligere enn før. Mange unge velger engelsk.

– Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå hverandre?

Hun rister lett på hodet.

FREKKE PÅ EN INTELLIGENT MÅTE: Slik beskriver hun svenskene og danskene.

– Jeg tenker at det er tull. Det handler om å åpne ørene litt. I Norge har vi en milliard dialekter. Jeg ser på svensk og dansk som dialekter. 

I en tid preget av krig og økende polarisering mener hun det nordiske samarbeidet er viktigere enn på lenge.

– Jeg snakker litt på tull om en nordisk union, men på en måte mener jeg det også, sier hun og teller argumentene på hånden:

– Vi har til sammen veldig stor økonomi. Finnene kan forsvare oss. Svenskene kan utvikle industrien. Danskene kan selge, ramser hun opp og legger til med et smittende smil:

– Og vi har pengene!

Smilet slipper taket. Sandvik er bekymret for verdensbildet, særlig med stormakten USA i førersetet. Skulle det oppstå konflikt, er ikke naboene bare hyggelig selskap, men helt nødvendig støtte. 

– Er det frykt som driver engasjementet ditt for Norden?

EKSISTENSIELL: Som ung var hun preget av mye indre uro.

– Frykt er én ting. Men alt blir også mye gøyere og interessant når vi snakker sammen!

Den usosiale studenten

I dag lever hun av samtaler. Slik har det ikke alltid vært. Sandvik beskriver sin egen studenttilværelse i Bergen som alt annet enn festpreget.

En usosial studietid på tross: Sandvik tok det senere igjen med både fest og engasjement.

– Jeg satt på lesesalen absolutt hele tiden og gjorde veldig lite sosialt.

Som fjortenåring utviklet Sandvik en spiseforstyrrelse som fulgte henne i årevis. Midt i studietiden, etter nesten ti år med sykdom, la hun seg selv inn på det psykiatriske sykehuset Modum Bad. 

– Spiseforstyrrelser er verdens kjedeligste sykdom, sier hun med fortvilede øyenbryn. 

– Man blir så selvopptatt. Og det er jo ingenting som er kjedeligere enn folk som bare er opptatt av seg selv.

Hun beskriver hvordan kropp og følelser etter hvert smeltet sammen. 

– Det er som at kroppen og følelsene dine er helt uatskilt. Hvis du er lei deg en dag, så føler du deg tjukk.

På Modum fulgte Sandvik en tydelig plan for hvor mye hun skulle spise og veie. Etter hvert oppdaget hun noe viktig. 

SOSIALE MEDIER: Noen tjener på våre polariserte meninger.

– Jeg lærte at kroppen og følelsene ikke nødvendigvis forteller sannheten.

Hun snakker om offentlig debatt på samme måte som hun snakker om sykdom. Sterke følelser kan få definere virkeligheten hvis ingen utfordrer dem. I dag bruker hun mye av tiden sin på nettopp dette: å få mennesker med ulike erfaringer til å snakke sammen. 

Sinte unge menn

– Jeg er enormt opptatt av unge gutter med innvandrerbakgrunn.

Sammen med to andre kvinner startet Sandvik initiativet Support Not Protect. Prosjektet har som mål å redusere negativ sosial kontroll. Hun etterlyser en åpen debatt, også om kontroversielle tema. Hun mener de unge guttene hun jobber med ikke får en reell mulighet til å delta i samfunnet, dersom man ikke tør å diskutere rollen de har.

– Det er en dobbeltmoral. At man ser på folk både som offer og overgriper på en gang.

Hun forteller at mange unge menn hun snakker med, både med og uten innvandrerbakgrunn, reagerer når de blir stemplet som «toksiske» i sosiale medier. 

– Det tror jeg skaper et enormt sinne. 

Hun mener vi undervurderer kreftene i sosiale medier som tjener på at unge menn og kvinner i økende grad driver fra hverandre politisk. 

– Polarisering er «good for business.» Hvis vi ikke klarer å fange opp unge menns følelse av utenforskap eller skyld, kan vi ha skapt oss et lite uhyre.

Når kultur blir politikk

I seks år var Sandvik kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende. Også i kulturfeltet er hun bekymret for økt polarisering.

– Både journalistikken og kulturlivet snakker mye om mangfold, men ekstremt lite om politisk mangfold. 

Hun peker på et paradoks: flertallet av befolkningen støtter statlig kulturstøtte, men i den offentlige debatten fremstår venstresiden som kulturens forkjempere, mens høyresiden forbindes med skepsis.

– Får vi et høyrestyre, skal det veldig lite til å knekke beina på hele kulturfeltet.

For Sandvik handler det mindre om partipolitikk, og mer om at kulturfeltet ikke speiler bredden av politiske syn i samfunnet.

LATTERMILD: Tar ikke livet for seriøst.

– Jeg tror ikke folk på høyresida er kulturfiendtlige, men kulturfeltet har beveget seg i en retning som gjør at mange føler at kultur ikke er noe for dem. 

Et useriøst menneske

Sandvik snakker raskt og engasjert, kledd i klær som like gjerne kunne vært hentet fra garderoben til en tjueåring. Hun refererer til samtaler med mennesker flere tiår yngre enn seg selv. 

– Jeg liker å diskutere og høre hva unge synes om ting. Alt for få forstår hvor stor glede det er å høre hva folk som er forskjellige fra deg selv tenker om livet og verden. 

Før jeg går, spør jeg henne hva hun ville sagt til seg selv som student.

– Hvis jeg hadde vært student nå, hadde jeg gjort alle de tingene jeg ikke gjorde. Men jeg har jo gjort det etterpå: jeg har blitt et ganske useriøst menneske.

Hun stopper et øyeblikk, smiler fortsatt, men blikket blir tankefullt før hun legger til:

– Ta deg selv alvorlig, men ikke ta deg selv så seriøst.

Powered by Labrador CMS