– Jeg kom på en måte aldri hjem igjen

En smilende Jørgen Watne Frydnes kommer ned en trapp. Han har akkurat deltatt i et foredrag om pressefrihet under LitFest Bergen 2026. Frydnes har et travelt program under litteraturfestivalen, men muligheten til å snakke om tilknytningen til Bergen kunne han ikke takke nei til. 

Siden 2023 har Frydnes vært generalsekretær for Norsk PEN, en organisasjon som fremmer ytringsfrihet. Ved siden av arbeidet i Norsk PEN, er bergenseren også leder av den Norske Nobelkomitéen. 

 Frydnes inntok komiteen i 2020 som tidenes yngste faste medlem, og i 2024 tok han over som leder i komitéen. Han er nå i sitt siste år. Om han vil bli gjeninnsatt, ønsker han ikke spekulere i. 

Fra Bergen til verden 

Til tross for at han ikke har bodd i Bergen på mange år, er det her han har røttene sine. Frydnes vokste opp på Nordås og i Os, men da han begynte på videregående, flyttet foreldrene til Sveits.

– Jeg tilbrakte årene mine på videregående i en leilighet alene på Minde. Det var helt nydelig, kun et steinkast fra Brann stadion.

– Det høres ut som alle 17-år gamle gutters drøm. 

– Det var helt topp! 

Etter videregående tilbrakte Frydnes et år på reise.

– Jeg kom på en måte aldri hjem igjen. 

Studietiden 

Etter å ha fått en smak av verden returnerte Frydnes til Norge for studier, men denne gangen endte han opp i Oslo. Han mimrer tilbake til en studietid preget av mye jobbing i Leger Uten Grenser, og mindre tid til studiene i statsvitenskap. 

– Om vi skal snakke om studietiden, er jeg et ekstremt dårlig forbilde, sier Frydnes spøkefullt. 

Gjenreisingen av Utøya

Frydnes forteller om dagen Norge endret seg 22. juli 2011. 26 år, nyutdannet og tilbake i Oslo fra masterstudiet i York. Han arbeidet fortsatt i Leger Uten Grenser, men ble spurt om å lede oppdraget i å gjenoppbygge Utøya etter terrorangrepet.

Han forteller at det var et stort ansvar for en 26-år gammel mann uten bakgrunn fra Arbeiderpartiet eller AUF. 

– Ingen visste hvordan man skulle håndtere terror. Hvordan skal man gjenreise et sted hvor 69 unge mennesker ble skutt og drept? 

I 12 år arbeidet Frydnes som daglig leder i Utøya AS. Det var en tid med gjenreising, sinne, smerte og sorg, men også forståelse, samhold og kjærlighet. 

– Det å ta på seg en så stor oppgave i en ung alder var mye ansvar, forteller Frydnes.

 – Jeg tror jeg fortsatt er naiv

Frydnes trekker frem et sitat av Søren Kierkegaard: «Å våge er å miste fotfestet en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv». 

– Det er nok noe i det, men jeg tror at jeg har et grunnleggende positivt syn på naivitet. Jeg tror jeg fortsatt er naiv, forteller Frydnes. 

De første årene etter terrorangrepet brukte Frydnes på å reise rundt i Norge. Uendelig mange timer ble brukt på å snakke med de etterlatte, lytte til dem og prøve å forstå. Sakte, men sikkert klarte Norge å gå videre. 

– Det er ingen fasit på hva man skal gjøre, ingen blåkopi på hvordan man skal gjenreise et sted etter terrorangrep. 

– Hva gjør man når man ikke vet noe? Man må prøve å lære det, man må lytte, sier han.

Åpne opp for kompleksitet 

I dagens digitale verden har internettet fått en radikaliserende og polariserende effekt. 

– Å tro at vold i den digitale verden ikke blir til skal bli vold i den reelle verden, mener jeg er naivt, sier han. Allikevel understreker han at Norge stiller sterkt i kampen mot propaganda, polarisering og radikalisering. 

– Hvordan tenker du at universiteter og utdanning kan forberede seg og forebygge dette? 

– Det er å åpne opp for kompleksitet i samtalen. Vi må dyrke en kultur hvor uenighet er en fordel og friksjon er et pluss. Det er bare ekstremister og idioter som tror at det finnes enkle svar, svarer Frydnes.

Ble kalt forræder

På spørsmål om hvordan unge skal håndtere kritikk, svarer Frydnes at man må øve. 

– Jeg mener ikke at man skal prøve å være mer kontrær eller skape vanskelige situasjoner, men at man ikke kan rygge unna. 

Han forteller om hvordan han selv har øvd. Som 26-åring var det pågangsmotet og stå-på viljen som fikk han gjennom krevende møter, dyp sorg og et sinne som til tider ble rettet mot ham . 

– Jeg ble kalt forræder. Jeg ble kalt reinkarnasjonen av Breivik av etterlatte foreldre. Jeg visste jo at sinnet ikke var ment mot meg, men til tider var det lett å tenke at dette orker jeg ikke. 

For Frydnes ble kollektivtransport en løsning. Hvis han brukte bilen, så kunne han enkelt rømme fra vanskelige situasjoner og bare kjøre vekk. 

Men i et langstrakt Norge, der avgangene er få og avstandene er store, så reiste Frydnes rundt med bussen slik at han ikke kunne rømme. Han hadde ikke noe annet valg enn å vente på neste buss eller båt, og måtte sitte i ubehaget. 

Samtaleformen med andre ble annerledes i etterkant. Friksjonen var fortsatt til stede, men etter hvert begynte samtalen å flyte.

– Alle har heldigvis ikke den jobben å øve seg på det i, men de fleste har vanskelige situasjoner rundt seg i livet hvor friksjon og uenighet må utforskes, avslutter han.