Studentene som svarer: – Metodikken er å være sammen i mørket 

En regnfull kveld i Bergen sentrum lyser levende lys opp et stille rom. På bordet står røde roser, og i sofakroken sitter to unge frivillige klare til vakt. To ganger i måneden logger Ane og Audun seg inn på Kirkens SOS sin chattetjeneste for å møte mennesker i krise.

En stille bønn

I sofahjørnet har de frivillige en «innsjekk» før vakten deres starter. Her deltar de i et lystenningsrituale der de sammen ber for alle som trenger livsmot og håp. Tre nøkkelord går igjen i bønnen: se, støtte og styrke. 

De ansatte understreker at Kirkens SOS er en livssynsåpen organisasjon og at lystenningsritualet derfor er frivillig å være med på. 

– Så hjelpetjenesten er ikke en formidling av kristen tro? 

– Nei. De frivillige skal møte ulike livserfaringer, livssituasjoner og livssyn med respekt, empati og imøtekommenhet, forteller kommunikasjonsansvarlig Andrea Friestad Nyland.

– Det er flere eldre som ringer inn og ønsker at vi skal be for dem. Det får vi opplæring i, forteller Audun. 

Selvmordsforebygging

På skjermen tikker meldingene inn. Mennesker deler alt fra mobbing, spiseforstyrrelser og ensomhet til tanker om å ta sitt eget liv.

Mens vi observerer de frivilliges arbeid, kommer det inn flere meldinger om selvmordstanker. Audun forteller at det er færre som deler konkrete selvmordsplaner. 

Kirkens SOS jobber med selvmordsforebygging. Dette krever et støtteapparat preget av tett samarbeid, veiledning og kurs. Derfor er de frivillige aldri på vakt alene.

– Metodikken er å være sammen i mørket, ikke å finne løsninger for dem. De fleste ønsker bare en samtalepartner, forteller han. 

Handler ikke alltid om krise

Konsulent Minda Flåten Nygaard legger til at det ikke bare handler om kriser:

– Vi ler også med de som ringer inn. Vi er vanlige folk, akkurat som de som tar kontakt, sier hun.

– Noen tok kontakt for å fortelle at de hadde fått sitt første kyss, forteller Ane. 

Ensomme studenter

Mange av de som tar kontakt er studenter som føler seg alene i en ny by. 

– Når man føler seg alene er det en nedadgående spiral til ensomhet og depresjon, forklarer Audun. 

Ane nevner at de ser ensomhetstopper rundt jul, påske og 17. mai. I tillegg øker pågangen utover kvelden. 

– Flere sliter med søvn. Når alt er stengt og alle sover, er det viktig at vi har en døgnåpen tjeneste som kan prate med dem som har behov for det. 

På spørsmål om hvordan det er å bære andres mørke samtidig som man selv er student, svarer Audun at det er todelt:

– Jeg liker å si at jobben både er krevende og givende, sier Audun. 

– Jeg går heller fra jobb lettet, enn tung i brystet. Jeg prøver å være her i øyeblikket, og legge det fra meg når jeg kommer hjem, sier Ane. 

Noen av henvendelsene kommer fra mennesker som allerede har vært gjennom psykologbehandling, men som opplever å stå alene etterpå.

– Flere kommer rett fra behandling eller innleggelse, og føler at de ikke har blitt ivaretatt. Like etterpå tar de kontakt for å fortelle at de ønsker å ta sitt eget liv. 

Halvparten får ikke hjelp

I 2024 tok 280.000 mennesker kontakt med Kirkens SOS. Likevel har de frivillige bare kapasitet til å svare halvparten. 

– Det er vondt å se alle som står i kø. Samtidig prøver jeg å tenke at jeg har gjort alt jeg kan, forteller Ane. 

For mange er anonymiteten en nøkkel.

– Det er lavere terskel for å ta kontakt når man får lov til å være anonym, siden det er mye skam knyttet til å være psykisk syk, svarer Audun. 

– Likevel opplever vi at flere ikke føler seg forstått eller at de får nok tid. Ulempen med chat er at man ikke får fulgt dem over tid, sier Audun. 

En av de som tar kontakt i løpet av kvelden er usikker på om chattetjenesten er anonym. Selv om Ane forsikrer personen om anonymitet, forlater de chatten nærmest umiddelbart. 

– Det er flere som avslutter samtalen før de tør å fortelle noe. Vi opplever at mange synes det er flaut å snakke om psykiske utfordringer uansett om de er anonyme, forklarer Ane. 

– Blir det satt føringer for hvordan dere skal svare de som tar kontakt?

– Vi blir opplært i Kirkens SOS samtalemetodikk og får god veiledning. Samtidig skal vi være medmennesker framfor helsepersonell, svarer Audun. 

Penger kan ikke veies opp

Audun påpeker at det er like viktig at de som jobber frivillige selv er anonyme. 

– En dame på 50 år ville kanskje ikke kommet til meg med hennes problemer om hun visste at jeg var en mann i 20-årene, sier Audun. 

– Hva har dere lært av å jobbe her? 

– Jeg har blitt en bedre samtalepartner, kjæreste og venn. Jeg tar med meg erfaringen inn i alle mine relasjoner, forteller Ane. 

– Jeg ser for meg en karriere hvor jeg jobber med mennesker. For meg er det lønn nok å gjøre noe viktig. Penger kan ikke veies opp for det givende arbeidet, utdyper hun.

Nygaard påstår at man lærer like mye om seg selv som man lærer om andre mennesker. 

– De frivillige blir bedre på å snakke om vanskelige ting selv, sier hun. 

Behov for flere frivillige 

Kirkens SOS oppfordrer studenter til å søke jobb som frivillig. 

– Det er et økende behov på chat. Det er lav terskel for å være frivillig, ettersom man ikke trenger å være fagperson, forteller Nygaard.

– De frivillige er alt fra studenter til pensjonister, og mange gjør det ved siden av fulltidsjobber. To vakter i måneden er overkommelig for de fleste, avslutter hun. 

De frivillige i tjenesten ønsker delvis anonymitet og deler dermed ikke etternavn i saken. Dette gjøres på grunnlag av å redusere risikoen for at brukere av tjenesten oppsøker de frivillige fysisk eller privat.