Som de fleste andre er jeg blitt så avhengig av min lille iPhone at den er med meg over alt. Også på do. Dette er historien om da det gikk galt.

Som medievitenskapsstudent og ihuga sosiale medier-entusiast er jeg over gjennomsnittet glad i telefonen min. Den er som regel med meg overalt, og i stunder hvor jeg kjeder meg er den ofte min beste venn.

Det var den også forrige mandag.

Jeg skulle bare en kjapp tur på do innimellom Netflix-tittingen. Mobilavhengig som jeg er plukket jeg med meg iPhonen, og åpnet Facebook på vei inn på badet. Midt i scrollingen dukker det opp en video med teksten «Tag a friend in this and don’t say anything».

Vel, hva er dette, tenkte jeg. Min makabre nysgjerrighet tok overhånd.

Det var en kvise. Ikke en normal en – den var enorm. Dere som har sett den vet sikkert hva jeg snakker om. Vi snakker en kvise på størrelse med Ulriken. Det aller verste var at den aldri ble tom, det var som om hele Niagara Falls hadde samlet seg i ansiktet på denne stakkars fyren.

Plutselig ble jeg intenst kvalm. Og nå kommer det beste – mitt absolutte høydepunkt her i livet. Øyeblikket hvor jeg virkelig kjente på en følelse av suksess og vellykkethet.

Jeg besvimte.

Før jeg visste ordet av det lå jeg på baderomsgulvet – med joggebuksa på knærne og beina på doskåla. Og ikke nok med det – jeg dro med meg baderomshylla i samme slengen.

Jeg husker ikke mer enn den overveldende kvalmen og pipingen i ørene – før lyden av at tørrshampoen, tannkremen, ansiktsrensen og en million av de andre skjønnhetsproduktene jeg eier deiset rundt meg der jeg lå på gulvflisene.

En kvise hadde vippet meg av pinnen. Ikke bare av pinnen, men av doskåla.

Jeg har aldri blitt så flau over meg selv. Der lå jeg, og måtte erkjenne det faktum at jeg hadde besvimt av en video på Facebook.

Faktisk kjenner jeg meg litt svimmel nå. Tror kanskje jeg skal gå og legge meg ned.

 

 

Kommentarer

kommentarer