Voksne valg med store konsekvenser

Det er alltid mulig å finne ord med positive konnotasjoner, og det går alltid an å skrive om noe som fremkaller gode følelser. Men i det siste har det føltes litt påtatt, selv om jeg vet at det også er viktig.

Derfor låner jeg tankene til en klok jule-tv-serie. Jul i Svingen avslutter med ideen om at vi alle er samlet under en og samme stjernehimmel. En påminnelse om at vi står sammen, selv om vi er langt fra hverandre.

På bergenshimmelen gjør et grått lag av regnskyer himmelen vanskelig å se. I alt for mange deler av verden lyser nattehimmelen opp av andre ting enn stjerner. Vi lever i en verden hvor vi har skapt våpen som kan utslette oss, og der vi sakte men sikkert, gjør nettopp det. 

Krigen i Ukraina har snart pågått nesten like lenge som første verdenskrig. Redd Barna skriver at det knapt finnes barn i Gaza som ikke lider av krigen, og over 20.000 barn er drept. Når de voksne ikke klarer å være solidariske med hverandre, er det de minste som lider mest. 

Voksne valg med store konsekvenser rammer også utover oss selv. I år har vi nådd vippepunktet, og verdens korallrev vil ikke overleve i vannet vi har varmet opp. Varsellampene for havets økosystem blinker, men vi her hjemme velger å fortsette med våre dårlige vaner. Vi forurenser ikke bare litt, vi dumper gruveavfall direkte i fjordene våre fordi det er billigere slikt. Det sorte gull og ens konsekvenser står ikke på dagsordenen en gang.

Midt oppi mylderet av verdensproblemer forventes det likevel at man setter pris på de små tingene, ikke miste motet. Gjerne utvikle seg litt som menneske på veien også.

Det er vanskelig å bli voksen i en verden som føles som om den sakte går i stykker. Jeg vil ikke bli voksen, ikke i verden vi har skapt. Derfor er ønsket mitt enkelt i år. Til jul ønsker jeg meg en klem fra mamma. Et siste håndfast minne om en svunnen og naiv tid som barn med fremtidsoptimisme og håp.