Fra flaggstang til kalkstein –KMDs masterstudenter fyller Bergen Kunsthall

Masterutstillingen til fakultetet for kunst, musikk og design (KMD) ved Universitetet i Bergen (UiB), Ears to the Ground, åpnet fredag den 17. april i Bergen Kunsthall. Utstillingen samler verk fra 29 kunstnere, med ulik praksis, stil og bakgrunn.

Tittelen gir assosiasjoner til menneskets forhold til naturen, og peker mot en oppmerksom holdning til verden rundt oss. Å lytte til det som ligger under overflaten – geologisk, sosialt eller psykologisk, går igjen i verkene. Tittelen inviterer også publikum til å være til stede og gi arbeidene tid.

Flagg, foajé og førsteinntrykk

Utstillingen starter allerede utenfor bygget. I flaggstangen vaier et stort norsk flagg, med teksten «I love immigrants, more please». Det er en del av verket Red Flags av Marie Saure. Plasseringen gjør verket til en del av bybildet, og mange forbipasserende vil møte det som et politisk utsagn. Det gir utstillingen en effektiv åpning: kunsten trer inn i hverdagen, ikke motsatt. Bruken av uteområdet gir kunstnerne en mulighet til å utforske skillet og overlappen mellom kunst og politikk, og skaper en unik publikumsopplevelse.

Gjennom glassdøra som leder inn til sal II fanger Frida Maureen Hultbergs Begynnelsen oppmerksomheten min. Maleriet strekker seg langs hele veggen, og den varierende teksturen skaper linjer og bevegelser som trekker blikket gjennom verket. Sola fungerer som et naturlig fokuspunkt og gir maleriet et dynamisk uttrykk.

(Ikke) performancekunst

I sal II møtes publikum av The Temple av Lovisa Ljungberg med The Temple Crew. Gruppen har bodd og arbeidet sammen i fem uker for å skape verket, og prosessen fortsetter gjennom utstillingsperioden. Brosjyren understreker at dette ikke er en performance, men en måte å leve på. Prosjektet, som søker å utforske kollektivt liv og aktivisme, utfordrer etablerte syn på hvordan et kunstverk skal skapes og oppleves.

The Temple er et av flere verk som vil endre seg underveis i utstillingsperioden. I Sal V og bokbutikken finner vi Natalia Kasprzyckas White Peak, en installasjon med videoer og kalkstein i eddiksyre som gradvis løses opp og danner kalsiumsalter. Utstillingskoordinator Ruby Eleftheriotis peker på steder i bygget hvor den samme bergarten finnes i arkitekturen.

Sterke romslige sammenstillinger

I samme sal som White Peak står Undertow. An Owl’s Cry av Annika Sellik, en lydinstallasjon basert på ubehandlede feltopptak, og Teresa Kurowskas Bjørketrær er ikke politiske. Kurowskas verk, som tar utgangspunkt i hennes erfaring som polsk innvandrer i Norge, er et av utstillingens mest gripende inntrykk. Det undersøker forholdet mellom natur, identitet og tilhørighet på en måte som blir værende hos publikum. Det er verdt det å besøke utstillingen for dette verket alene.

De tre arbeidene danner en helhetlig og gjennomtenkt sal. Kurateringen er gjennomgående sterk: til tross for mange kunstnere og ulike uttrykk oppleves rommene som tydelig komponerte.

Havdata som inviterer til selvrefleksjon

I Sal IV finner man Pelagisk pust av Isa Kiviaho. Verket består av visualisering og sonifisering av havdata fra over 60 år. Man bør få med seg verket fra begynnelse til slutt, da den fysiske opplevelsen av menneskets påvirkning på havet og den langsomme tidslinjen gjør inntrykk. Jeg kjenner at sinnsstemningen min endrer seg med lyden, og verket inviterer til refleksjon rundt egen påvirkning og veien framover.

Et annet verk som står ut er Astri Albums Narcissus over troubled water, bestående av tre malerier. Myten om karakteren fra gresk mytologi, som har gitt opphav til det psykologfaglige begrepet om narsissisme og haugevis med Redditposter, er i sentrum. Det er et verk som vokser når man ser de tre delene i sammenheng, med rom for en rekke koblinger til begrepets moderne bruk.

En utstilling verdt både ett og to besøk

Jeg blir stående lenge foran Kjell Korsmos Practice. De mange elementene inviterer til å se både helhet og detaljer, og gir innblikk i prosessen med å skape kunst. Mange av de utstilte verkene fortjener å vies tid til, og dette er en utstilling man kan bruke lang tid på. Allerede før jeg har forlatt lokalet tenker jeg at dette er en utstilling jeg kan tenke meg å komme tilbake til. 

Selv om det er mange utstilte verk av en rekke kunstnere oppleves ikke utstillingen som overveldende. Tvert imot er det givende å bevege seg gjennom salene med verk fra kunstnere som står helt i starten av sine karrierer. Hvis du er glad i samtidskunst bør du absolutt ta deg tid til å besøke masterutstillingen til KMD, og få et innblikk i den fremtidige norske kunstscenen. Variasjonen i uttrykk og tematikk gjør at de aller fleste vil finne noe som treffer dem.

Karakter: A