Du trenger ikke være alene for å være ensom
Avstanden mellom egne forventninger til sosialt liv og realiteten ble større etterhvert som korona fortsatte å herje, skriver Studvest-journalist Elisabeth Teige i denne kommentaren.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Klumpen jeg har hatt i magen og brystet i en lengre periode har bygget seg opp til et maksimum. Stress, lite søvn og bekymringer som sikkert mange andre har, var nok grunnen, tenkte jeg. Det går over. «Stress» var svaret helt til mandags morgen, da samboeren min gikk ut døra og jeg ble sittende med skolearbeidet mitt. Alene.
I disse «koronatider» har flere norske aviser skrevet til blekket spruter om at folk føler seg ensomme, ikke bare nå, men alltid. VG skriver for eksempel at nær halvparten føler seg ensomme under pandemien – «45 prosent av unge i alderen 16 til 24 år, sier at de føler seg ensomme for tiden som følge av koronaepidemien – en skarp økning sammenlignet med før krisen». Her har jeg scrollet videre og tenkt at «Stakkars, men dette rammer ikke meg, jeg er sosial, aktiv og har et stort nettverk». Videre til en meningsmåling hvor jeg svarte at jeg ikke har kjent på følelsen av ensomhet. Jeg hadde jo gjort mye forskjellig i det siste. Jeg tok nok kraftig feil der. Avstanden mellom egne forventninger til sosialt liv og realiteten ble større etterhvert som korona fortsatte å herje.
Den mandagen begynte jeg å google «ensomhet», og kom over en artikkel som dreide seg om ensomhet selv om man er sosial. Dette var jo meg. At det var mulig visste jeg ikke, og syntes at dette var et meget interessant tema jeg selvsagt klikket meg inn på for å lære mer om. I følge forskning.no henger ensomhet sammen med forventninger og sosiale behov. Derfor kan man føle seg ensom selv om man har et rikt sosialt liv. Artikkelen jeg kom over het «Noen føler seg ensomme selv om de har mange rundt seg». Da kjente jeg at følelsene jeg hadde hatt dreide seg nettopp om denne problemstillingen. Er det altså mulig å være ensom selv om man er sosial? Svaret er tydeligvis ja. Det sies at ensomhet er et sprik mellom den sosiale kontakten man har og den man ønsker å ha.
Hvilke forventninger og sosiale behov har jeg? Har jeg blitt for oppslukt i hva alle andre holder på med i stedet for å fokusere på meg selv?
Du trenger ikke å være alene for å være ensom. Slik jeg har forstått det, er du alene inni deg. Jeg nevnte tidligere at det kan ha med forventninger å gjøre, det «alle andre» holder på med foran et kamera påvirker egne forventninger til sosialt liv. Det er ikke til å stikke under stol at sosiale medier har en fasade som gjenspeiler seg i min egen lengsel etter noe mer. Når du ser på ensomhet på denne måten har kanskje flere enn du tror kjent på den samme følelsen som det jeg har, uten å helt vite det.
Da jeg mandag morgen ble sittende alene, innså jeg at ensomhet er det jeg har kjent på i visse stunder den siste tiden. Mine modige tårer rant ned fra øynene mine sammen med skammen jeg kjente på. Jeg har ikke lov til å gråte på grunn av dette når det er mange som har det verre, eller har det sånn hver dag. Jeg har jo «alt».
Jeg har innsett at ja, jeg er ensom til tider, det går bra og det er greit å innrømme det. Det er heller ikke noens feil, det er mine egne forventninger som bygger opp følelsen mange kanskje allerede kjenner til.
