Tanken bak kroppspositivitet er utvilsomt god, men i jakten på å fremme mer normale kropper enn de man ser på catwalken frykter jeg at bevegelsen nå fremmer et usunt syn på hva som er en vanlig kroppsstørrelse.


Debattregler

Jeg skal være den første til å rekke hånden i været og si at jeg har latt meg påvirke av kroppspress. Det siste halve året har jeg trent mye styrke, ikke for å komme i bedre form, men for å bli større. Jeg har alltid vært blant de tynneste i guttegarderoben, og nå var jeg lei. Lei fuglebrystet mitt og lei tannpirkerarmene mine. Etterhvert som jeg begynte å bli mer fornøyd med hvordan kroppen min så ut, innså jeg at det å trene kun for å ta seg bra ut i speilet var feil holdning å ha, både med tanke på kropp og trening.

Når det er sagt har jeg likevel vært heldig og aldri hatt voldsomme problemer med hvordan jeg ser på min egen kropp. Til tross for dette skal jeg lufte det som sikkert kan oppfattes som et noe kontroversielt standpunkt rundt det denne kommentaren handler om: kroppspositivitet.

For jeg mener at man uansett hvordan man ser ut skal akseptere og sette pris på kroppen man bor i.

Vel.

Nesten uansett.

Som motsvar til en skjønnhetsindustri dominert utelukkende av høye, slanke modeller, vokste kroppspositivitetsbevegelsen fram mot slutten av 90-tallet. Bevegelsen ble til for å styrke og omfavne hovedsaklig «plus size» kvinner, men etterhvert også menn. I takt med at samfunnet og kroppspositivitetsbevegelsen har utviklet seg, har det blitt mer og mer vanlig med plus size-modeller, ledsaget av superstjernen Tess Holiday. Selv om det er flott at det vokser fram en større aksept rundt kropp og utseende, mener jeg det må være takhøyde for å sette spørsmålstegn ved hvor vi plasserer denne aksepten.

Å akseptere hvordan man ser ut handler om å erkjenne og godta særtrekkene med kroppen sin, de man ikke får gjort noe med. Det være seg om man har fødselsmerker eller skjeve bryster. Vekt derimot, er en variabel som vi i stor grad kan påvirke selv.

Selv om mennesker har ulik benbygning og varierende grad av stoffskifte, hvor noen er mer predisponert enn andre til å legge på seg, bunner overvekt til syvende og sist ut i enkel metabolisme: Vi legger på oss om vi inntar mer kalorier enn vi forbrenner. Jeg mener derfor det blir feil å skulle applaudere overvektige personer som modige forbilder når de står fram og viser kroppen sin. For størrelse eller vekt i seg selv burde ikke være det som gjør noen til et forbilde, men heller innholdet i karakteren til personen man ser opp til.

Ikke minst er det viktig å nevne at menneskekroppen ikke er skapt for å være overvektig. Det er objektivt sett helseskadelig å ha et for stort overskudd av fett på kroppen. Overvekt øker risikoen for en rekke sykdommer, som diabetes, hjerte og karsykdommer, gallestein, og visse kreftformer. Helseproblemene rundt det å være overvektig har av flere i kroppspositivitetsbevegelsen blitt dysset ned eller neglisjert, blant annet av ovennevnte Tess Holiday som beskriver sin tilstand som sunn.

Etter hvert som overvekt vokser frem som et stadig større helseproblem verden over, hvor antall overvektige har tredoblet seg siden 1976 ifølge World Health Organization, mener jeg det nå må være takhøyde for å rette et kritisk søkelys mot kroppspositivitet slik den er i dag. Intensjonen bak kroppspositivitet er naturligvis god, og budskapet om å sette pris på sin egen kropp er noe jeg helhjertet stiller meg bak. Men det å forsøke å normalisere og glorifisere overvekt, der kjenner jeg at støtten min stopper. Det er et budskap som kan påvirke samfunnet negativt, og som ikke lenger ukritisk burde applauderes og heies frem. Mener nå jeg.

Kommentarer

kommentarer