Dette burde du høre på i sommer

Jenny Hval - Iris Silver Mist

Det er vanskelig å si om det å høre på dette albumet vil lindre eksamensstresset eller gi en eksistensiell krise. På den ene siden er det beroligende, som å sitte på et svaberg og høre bølgene plaske. På en annen side er det storartet og reflekterende med en slik «verdens ende»-stemning man finner i musikk som spilles i slutten av en film. Låtene er atmosfæriske, drømmende og har sømløse overganger mellom hverandre. Det kan minne om Susanne Sundfør, med synth som også gir litt assosiasjoner til Vilde Tuv. Personlig favoritt, og helt tilfeldigvis også den mest dansbare av låtene, er «The Artist is Absent». 

Karakter: A

Men I Trust - Equus Caballus

Men I Trust sitt nye album byr på mer av det gode gamle. Hvis man er fan av bandet fra før av, vil nok dette albumet også falle i smak, fordi det er veldig klassisk Men I Trust. Albumet består for det meste av nye, men noen restaurerte gamle låter. De nye låtene er like myke, svevende og rolige som de tidligere. Det at albumet står så i stil med tidligere musikk fra bandet, gjør imidlertid at det kan risikere å være forglemmelig. Favorittlåten i albumet, og den som kanskje skiller seg mest ut stemningsmessig, blir «The Better Half». 

Karakter: B

Ka2 - FULL FYR

Bergensduoen sin nye LP er sommerlig, lystig og sprudlende, som en god slurk av årets første utepils. Disse låtene passer perfekt til det strålende finværet Bergen har blitt velsignet med i det siste. Særlig låten «Et glass til» vil nok oppsummere studenttilværelsen for bargatens faste besøkende. Ka2 byr på nøyaktig den gnisten av positivitet som trengs for å ledsage oss ut av eksamensperiodens kalde mørke. De er ikke redde for å være ærlige om vanskelige tanker og følelser, men letter samtidig på stemningen med energi og dansbarhet. 

Karakter: B

Bon Iver - SABLE, fABLE

Bon Iver, best kjent for sine melankolske, akustiske «høst»-sanger, fortsetter sin påbegynte moderniseringsprosess med dette albumet. Det er fremdeles den samme myke og sårbare vokalen, bare at her eksperimenteres det også med litt teknologiske lyder, og til og med litt robotaktig stemmeforvrenger. På sitt verste (låten «Walk Home») føles det litt som når en 50-åring prøver å vitse på en måte som appellerer til ungdommen nå til dags. Man savner det akustiske og organiske, på samme måte som man savner gode, gamle pappavitser. Dette albumet er kanskje mer oppmuntrende og ikke like sippete, men nettopp derfor kan det tidvis gi opplevelsen av å være i en håpefull, men corny Netflix-original montage. 

Karakter: C

UNDERGRUNN - Memoarer

Man kommer ikke foruten en obligatorisk nevnelse av UNDERGRUNNs nyeste album, Memoarer. Låtene er kanskje hakket mer samfunnsbevisste, dype og ærlige - med andre ord mer alvorlig enn tidligere. Det er på en måte litt mer modent enn tidligere utgivelser, men i samme stund kanskje litt mindre hitverdig og litt mer selvhøytidelig. Det er variasjon i både stil, stemning og kvalitet på låtene, men med konsekvent gjenkjennbare referanser er det kult, tidsaktuelt og originalt som alltid. Låten «Ok» er kanskje den som minner mest om de gamle UG-favorittene.

Karakter: B

Damiano David - FUNNY little FEARS

«Rock’n’roll never dies!» ropte han en gang ut over et Eurovision-publikum. Kanskje ble rocken alt for levende for Måneskins vokalist – såpass levende at han så seg nødt til å gå over til sjelløs og generisk listepop. Naturligvis er skuffelsen uunngåelig når David verken har tatt med seg kulheten, tøffheten eller sexyheten fra Eurovision-opptredenen med seg inn i solokarrieren. I en tid med mye bra pop føles dette albumet som et steg tilbake – som om det ble laget i 2016, men først ble utgitt nå. Ved alle aspekter er det ubemerkelsesverdig og klisjé. En av låtene heter bokstavelig talt «Solitude (No One Understands Me)». 

Karakter: D