En ujevn, men severdig sankthansaften

August Strindbergs klassiker «Frøken Julie» utspiller seg i løpet av en skjebnesvanger sankhansnatt på et svensk gods på slutten av 1800-tallet.

Grevens datter Julie (Susann Bugge Kambestad) oppsøker tjenestefolkets fest, hvor hun innleder en flørt med tjeneren Jean (Hugo Mikal Skår). Under oppsyn av Jeans forlovede Kristin (Reny Gaassand Folgerø) utvikler flørten seg raskt til en destruktiv konflikt om makt, kjønn og samfunnsklasse.

Etter at de to tilbringer natten sammen, snur det etablerte maktforholdet seg fullstendig om. 

Fra flyktig lek til klaustrofobisk alvor

Det sceniske rommet er lite, og preget av en mørk scenografi. Rekvisittbruken er gjennomtenkt og gjør rommet levende. Stemningen skifter gjennom kvelden; mellom å være leken, til å bli tung, alvorlig og klastrofobisk. 

Regien åpner med en scene av en ung Julie – et grep som i teorien gir publikum et tidlig innblikk i karakterens bakgrunn. I praksis blir dette likevel heller symbolsk enn en integrert del av forestillingen.

Maktspillet som driver forestillingen 

Skuespillerne leverer jevnt over solide prestasjoner, og håndterer Strindbergs dialog godt. Særlig Folgerø utmerker seg ved å bringe noe særegent til rollen som Kristin. I første halvdel av forestillingen kan det være vanskelig å få øye på kjemien som skal drive Julie og Jean mot hverandre. 

Denne relasjonelle dynamikken vokser imidlertid utover i stykket, samtidig som man får en bedre forståelse for de to karakterene og deres motivasjoner. Julie og Jean trer frem som to karakterer som bærer hver sin form for uro.  

Julie bærer på en indre splittelse mellom det aristokratiske idealet hun er oppdratt til å representere og en dragning mot frihet. I denne oppsetningen kommer dette til uttrykk gjennom rastløst kroppsspråk og en replikkføring som veksler mellom selvsikkerhet og desperasjon. 

Jean fremstår mer samlet, men under overflaten ligger en sterk ambisjon og bitterhet over egen posisjon. Når dynamikken først setter seg, oppstår et maktspill som er både psykologisk skarpt og sosialt presist. 

Forestillingen lykkes særlig godt i å synliggjøre hvordan karakterenes privilegier og begrensninger kolliderer. Julie overser hvordan hennes klassebakgrunn skaper avstand til tjenestefolket, mens Jean synes å glemme at Julie ikke besitter det samme privilegiet som en mann i hennes posisjon.

Savner dybde i dramaet

Dessverre preges oppsetningen i perioder av at en del scener oppleves som noe langtrukne og stillestående. Dette fører til at de emosjonelle klimaksene mister noe av sin potensielle slagkraft.

Flere ganger savner man en dypere og mer dvelende utforsking av de mange samfunnsspørsmålene som stykket stiller, fremfor en søken etter det neste dramatiske høydepunktet. Originalteksten kaster ut store, eksistensielle motiver – som gudtro, kjønnsroller, jomfrudom, ekteskap, hevn og penger. I denne oppsetningen virker det imidlertid som om mye blir introdusert, uten at hvert tema vies den tiden og plassen det fortjener. 

Strindberg har fortsatt stor relevans

Sentralt i stykket står karakterenes overlappende identiteter, og hvordan de på ulikt vis ser seg blinde på egne privilegier og begrensninger. I dette landskapet er motsetningen mellom Julie og Jean på den ene siden, og den moralske forankringen til Kristin på den andre. Dette paradigmet er et av forestillingens mest vellykkede aspekter. 

Selv om flere temaer burde ha vært ytterligere utdypet, er det tydelig at regien har ønsket å bevare tekstens kompleksitet fremfor å forenkle den. Dette gir forestillingen en tematisk rikdom som gjør den tankevekkende og relevant for et moderne publikum.

Når lysene til slutt slukkes i salen, sitter man igjen med en tydelig følelse av at Strindbergs tekst fremdeles er relevant i dag, selv om denne oppsetningen tidvis gaper over mer enn den klarer å fordøye.