Kosebane eller vorspielvogn?

Vi studenter skråler og erobrer denne byen hver august, og holder tempoet høyt store deler av året. Det er ingen tvil om at Bergen er en studentby, og vi ter oss deretter. Likevel mener en av byens skjulte tannhjul at vi ikke er så verst. Selv ikke med promille en lørdagskveld.

Yngve Fauskanger Jenssen er vognfører på bybanen, og begynte i denne jobben som student med behov for en deltidsjobb. For å bli sjåfør på det røde lynet i sentrum må man ha førerkort klasse B, gjennomføre vognføreropplæring, før man til slutt må bestå oppkjøring.

Jenssen forlot aldri førersetet og har nå vært vognfører i 12 år. Denne lørdagskvelden vi treffer han, påpeker han at er vårens roligste lørdag. Vi sitter på med bybanens linje 2: Sentrum-Fyllingsdalen.

– Kosebanen, kommenterer Jenssen.

I krysningspunktet mellom linje 1 og linje 2 ved Nonneseter kan vi se fulle vogner med festglade studenter. Jenssen kaller det en vorspielvogn. 

– Hvor urolig skal det være før du griper inn?

– Man må se det litt an, er det mange vanlige passasjerer på en vorspielvogn ber jeg de andre roe seg. Hvis det kun er de som skal på byen så nøytraliserer de hverandre ved at alle bråker uansett.

– De utenfor tar ikke alltid hensyn til egen sikkerhet

I vår vogn er det derimot stille. En liten gjeng med klirrende poser går av på Fløen, og etter Kronstad er linje 2 tom hele veien til endestoppet. Jenssen forteller at han må ha et skyhøyt fokus på omgivelsene uavhengig hvor stille eller bråkete vognen han frakter er.

– Det er mye som skjer i sentrum, spesielt på nattestid. Veldig mange er beruset, og de tenker ikke over at banen kommer. Du vet aldri hva som skjer, så man må alltid ha en plan. 

Bybanen har lengre bremsetid enn en vanlig bil, og det er spesielt en gruppe myke trafikanter som er utfordrende, nemlig el-sparkesyklistene. Jenssen forteller at passasjerene sjeldent forstyrrer fokuset, og han har aldri vært involvert i en bybaneulykke. Likevel påpeker han at bybanen bruker lenger tid på å stoppe enn flere kanskje forstår.

– Jeg føler at passasjerene om bord tar hensyn til sin sikkerhet. Det er heller de som er utenfor som ikke alltid tar hensyn til sin egen sikkerhet. 

Vi snakker litt mer om bybanen, hensyn og alkohol. Jenssen forteller at han har merket en endring de siste årene. Skrålet har roet seg ned. Noe av grunnen mener han er avlastningen som kom etter at linje 2 åpnet.

– Da blir det ikke like fullt, og dermed ikke like mye støy eller situasjoner.

– Men jeg tror også at det har vært en positiv utvikling som kanskje skyldes at fadderene eller fadderuken tar ansvar selv også.

Han spekulerer ikke videre, men mener at studentene som kom etter korona er høfligere og skaper færre situasjoner man trenger å bryte inn i enn før.

Nattmat og geitehoder

De røde vognene er en synlig del av byen. I 2025 hadde bybanen 25,9 millioner påstigninger.

– Føler du at jobben din betyr noe for bergenserne?

– Jeg håper jo det. 

– Man er litt usynlig der man sitter, men det er stort sett bare positive tilbakemeldinger å få.

Selv om pendlerruta kanskje kan være repetitiv for passasjerene, kjeder aldri Jenssen seg.

– Når du sitter der er det så masse å ta inn over seg.

– Du får en veldig rask tidsflyt om du skjønner?

På spørsmål om hvordan en drømmepassasjer oppfører seg er svaret klart: 

– Min drømmepassasjer tar hensyn til andre personer, og tenker at alle rundt skal ha en hyggelig og behagelig tur.

Han legger til:

– Og gjerne ikke ha volumet på hodetelefonen så høyt at du ikke hører eventuelle meldinger på intercomen.

– Hva skal man absolutt ikke gjøre?

– All form for plaging eller trakassering av andre medpassasjerer er uakseptabelt. Ikke forstyrr føreren, og ikke dra i nødbremsen med mindre det er nødvendig. 

I løpet av intervjuet tar vi en pause i et gammelt trehus på Kronstad. Dette huset hørte en gang til Bergensbanen, og Jenssen forteller at noen deler av bybanen også er bygget på den gamle Bergensbanen. Da vi setter oss ved bordet kommer fotografen på at vi glemte nattmaten vår på bybanen. Det leder opp til et naturlig spørsmål:

– Hva er det rareste dere har funnet?

– Det dukker opp mye rart. I forbindelse med påsken for noen år siden fant en kollega av meg en geitehodeskalle med horn. Det så ut som en satanistisk effekt.

Maten vår er borte da vi går på igjen, vi finner heller ingen obskure objekter til hittegods. Det er likevel noe som er umulig å la gå ubemerket hen. De ulike jinglene som pryder hvert stopp, noen litt finere enn andre. Før vi runder av må jeg spørre hva sjåføren selv mener om kjennetegnet:

– Ettersom årene har gått har jeg mentalt plukket dem ut. Det er ikke noe galt med dem, jeg bare hører dem ikke lenger. 

Aurora Kallevåg var kulturredaktør i Studvest i perioden august 2025 til juni 2026.