Vakkert, ubehagelig og nødvendig

Den rumenske regissøren Cristian Mungiu vant Gullpalmen i 2007 for «4 måneder, 3 uker og 2 dager». Nå er han tilbake med enda en Gullpalme-vinner; denne gangen med kamera rettet mot en norsk fjordbygd, der kultur, foreldrerett og statlig makt kolliderer. 

Filmen er inspirert av flere norske barnevernssaker, og deler tematikken med den indiske filmen «Mrs. Chatterjee vs. Norway» (2023). Kontroversiell kost, med andre ord.

Idyllen rakner

Familien Gheorghiu flytter fra Bucuresti i Romania til det fiktive stedet «Vika» på Vestlandet. I handlingen møter vi moren Lisbet, spilt av folkefavoritten Renate Reinsve. Faren Mihai spilles av rumensk-amerikanske Sebastian Stan.

Sammen er de foreldre til fem barn, og hverdagen er bygget rundt en sterk religiøs tro og et tradisjonelt familieliv. Den lille bygden er et lite sted der alle kjenner alle, og familien finner raskt sin plass i den lokale menigheten.

Men det går ikke lang tid før sprekkene viser seg, da en lærer oppdager blåmerker på datteren Elia under en gymtime går varsellampene. Barnevernet kobles på, selv om ingen egentlig vet helt sikkert hva som har skjedd.

På kort tid blir alle barna revet ut av hjemmet. Familien som føler seg håpløse i møte med barnevernet, venter nå en rettssak der fremme.

Skuespill med tyngde

Sebastian Stan leverer en av filmens sterkeste skuespillerpresentasjon som Mihai. Med barbert skalle og briller er han nesten ikke til å kjenne igjen – i det som er hans første rolle på rumensk. Mihai er tro mot sine tradisjonelle verdier, selv når verden rundt ham raser. Stan lar frustrasjonen og sinnet ulme under overflaten gjennom hele filmen.

Renate Reinsve glimrer i rollen som Lisbeth. Hun får forvirringen, desperasjonen og uvissheten frem på en måte som føles både naturlig og troverdig. Samspillet med Stan fungerer svært godt. De spiller sårbart og naturlig mot hverandre, uten at skuespillet noen gang føles påtatt.

Troverdigheten i forholdet deres er noe av det som løfter filmen mest.

Norge på anklagebenken

Barnevernet fremstilles som strengt og ufølsomt, og hjerteskjærende effektivt. Når Lisbet får beskjed om at barna skal hentes, flagrer et stort norsk flagg så kraftig at det nesten dekker hele ruten. 

Det blir klart at det nå er staten Norge som bestemmer spillereglene. Du etterlates med en ubehagelig følelse, barnevernet er et apparat som ikke stopper for å tenke seg om. 

Mungui ønsker å vise hvordan denne opplevelsen er for dem som er på den andre siden av systemet. Hjelpeløse og alene, mens det stormer som verst.

Toleransens grenser

«Fjord» sitt sterkeste kort er Mungiu sitt blikk for hva som skjer når religion, tradisjoner og det sosialdemokratiske samfunnet kolliderer. Filmen belyser reelle utfordringer knyttet til religionsfrihet, privatliv og statens inngripen, og gjør det på en måte som både er aktuell og tankevekkende. 

Filmen spør deg: «Hvor går grensen for foreldres rett til å oppdra barn etter egen tro og overbevisning?». Og filmens andre dimensjon, hvem bestemmer når denne grensen er krysset? «Fjord» lar spørsmålene stå ubesvart, i stedet viser Mungiu at slike saker er fulle av nyanser.

Kontrastene mellom partene i filmen blir til tider i overkant tydelige. I en scene henger det en plakat i bakgrunnen med teksten «Det er lov å ombestemme seg!», som om barn i Norge kan skifte kjønnsidentitet frem og tilbake uten videre. Dette er en overdramatisering av hvor progressivt det norske samfunnet faktisk er. 

Også i barneoppdragelsen er ytterpunktene tydelige: Der Gheorghiu-barna lever i en tradisjonell tro med store begrensninger, den norske nabojenta er vilter, fri og får for det meste gjøre akkurat som hun vil.

Mungiu sitt valg å gjøre ytterkantene eksplisitte gir en tydelig kontrast, men her blir det nesten for mye. En film som ellers lever på nyanser og gråsoner, behøver ikke overdrive så mye for å få frem poenget. 

«Fjord» etterlater seg en noe tam og forutsigbar avslutning. For Gheroghiu-familien ble den første skoledagen starten på noe helt annet enn tilhørighet – de fant aldri helt sin plass.

«Fjord» er til tider ubehagelig og vanskelig å plassere. Filmen tar opp krevende spørsmål om kulturforskjeller og toleranse og stiller dem på en måte som gjør det vanskelig å ikke ta dem med seg ut av kinosalen.