Østens gull og grønne skoger

Jeg sitter inne på studenthybelen og svetter. Ikke av eksamensstress, som vanligvis er årsaken, men av varmen som er så uutholdelig at jeg ikke klarer å tenke ferdig en eneste tanke. 

Jeg skrur på klimaanlegget. Utenfor suser livet videre i et forrykende tempo. I løpet av de siste hundre årene har denne byen fått over fem hundre skyskrapere. Til sammenligning har New York litt over tre hundre, mens Åsane ikke engang har bybane. 

Det sier litt. Når Grieg og Bull trollbandt kultureliten i Europa, var Hong Kong knapt på kartet. Den lille fiskelandsbyen har vokst opp til å bli en asiatisk tiger. Et internasjonalt finanssenter på høyde med New York og London. Man blir svimmel bare av tanken. 

Eller kanskje var det bare heten. Jeg drister meg ut av hybelen til det som kjennes ut som Amazonas. Fuktigheten her er bokstavelig talt til å ta og føle på nå som våren ymter frem.

Inne i betongjungelen finnes fortsatt tydelige spor etter hva som formet denne byen til dagens internasjonale metropol. Trikken jeg tar er dobbeltdekker og teen jeg bestiller har melk i seg. Hvem puttet melk i teen min?

I et ellers så laktoseintolerant Øst-Asia er det nok ikke den gjengse kineserens ide, men heller den sære briten sitt påfunn fra tiden som kronkoloni. I dagens by blir du heller ikke kvitt britene. De er ofte å se streifende nedover gatene i godt selskap av hvite middelaldrene svensker, franskmenn og russere med teft for penger og voksende markeder. 

Men tar du Hong Kongs svar på Fløibanen opp til «The Peak», ser du at byen slett ikke bare er gull, men også grønne skoger. Fjellene slanger seg rundt om byen med mytiske navn som «Lions Rock» og «Dragons Back». Ved foten av fjellene finner man de nydeligste strender man trodde kun fantes i Thailand eller på Hawaii. De som rår her er slett ingen asiat eller europeer, men heller aper, villsvin og leopardkatter. 

Endelig har kroppen klart å akklimatisere seg, og jeg vender snuten mot byens berømte gatekjøkken. Men her hjelper ingen fancy britisk aksent, eller flytende mandarin, kun kantonesisk. Kantonesisk høres litt mer brautende og røffere ut enn sin storebror mandarin. Høres det kjent ut? Litt peking senere tar jeg fornøyd nebbet i rykende fersk dimsum.

For å lufte sinnet setter jeg meg på en av de gamle fergene over Victoria Harbour. Her kan pulsen senke seg og man får betraktet byen på avstand i frisk sjøluft. Godt er det at noen ting forblir som de er i denne byen, mens det over grensen til fastlands-Kina stiger opp nye millionbyer som ingen vestlig person ennå har noen anelse om.