Anmeldelser

Vanskelig å forklare, men veldig bra

Alt fra kvalt trompet i melkeglass til en trommeslager med mye å gjøre, er mitt beste forsøk på å oppsummere den høylytte gruppa. Men det er ingen tvil i denne anmelderens ører; Dette er et band utenom det vanelige!

Fra venstre: Mikkel Nordtveit (trommer), Mari Singstad (bass og vokal), Leon Torskangerpoll (gitar og vokal), Simon Stenersen (Trompet og alt-mulig-mann).
Fra venstre: Mikkel Nordtveit (trommer), Mari Singstad (bass og vokal), Leon Torskangerpoll (gitar og vokal), Simon Stenersen (Trompet og alt-mulig-mann).
Publisert Sist oppdatert

Det er torsdag 12. oktober og Fucales spiller på Hulen. Med lovnader fra diverse anmeldere og nytt album, er dette en konsert Studvests undertegnede gleder seg til. 

Inn gjennom hulegangen tramper vi kalde og forventningsfulle. Ut kom vi varme og storøyde. 

Fucales dere, det er et band for seg selv! Med visuelle effekter, trompet med elektroniske toner og presist støy viser Fucales seg både teknisk og musikalsk drevne.

En stumfilm og trompet i melkeglass

Etter at punkbomben Hudkreft har varmet opp publikum, tropper Fucales opp på scenen. Inne i Hulen er det folksomt, men ikke fullt, noen trekker seg ut etter at Hudkreft er ferdig, andre kommer inn når Fucales går på scenen.

 Gitaristen drar en akkord og sier. 

– Vi har med visuals, var det noen av dere som så stumfilmkonserten vår for en tid tilbake?

En svarthvit-stumfilm begynner å vise seg på huleveggen bak bandet. Bandet slår til, og serverer en forklarende instrumental om hva som foregår.

Det ser ut til å være en slags mørk nattverd eller dåp, i hvert fall noe bibelsk, og bandet spiller en musikalsk salve impregnert av doom-metal bass, fuzzy gitar og trompet i melkeglass…? 

Kanskje det var et ølglass? FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell
Kanskje det var et ølglass? FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell

Trompetisten, som senere viser seg som et realt multitalent, kveler trompeten med det som ser ut som et melkeglass for å etterlate en slags vibrerende og skingrende tone.  

Åpningsnummeret prissettes av publikum, ettersom det fører til jubel fra de yngre og en ruvende applaus fra de eldre. Publikum består av en blandet aldersgruppe, der den eldre garde ser ut til å ha vært på Hulen siden dens oppstart i 1969, og noen av de yngre ser ut til å være her for første gang. 

Støy med presisjon
Bassist og vokalist Mari Singstad.FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell
Bassist og vokalist Mari Singstad.FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell

Konserten som følger er full av kontraster. Bandet begynner med låten «NYC», som forøvrig er åpningslåten til deres nye album «Norwegian Seaweed Society, pt. I-II».  Sangen består av lange drømmende melodier med innsalg av den mumlende vokalen til Leon Torskangerpoll og trompeten til Simon Stenersen. 

FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell
FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell

Der «NYC» fikk publikum til å ruve og nikke anerkjennende, er stemningen en helt annen under «Translate time» der støyen fyker mellom huleveggene. Trommisen viser også sine ypperste kunster ettersom han under denne låten spiller trommer, rister rytmeegg, spiller med begge stikker, bytter om og gjentar. Den røde topplua som trommis Mikkel Nordtveit  begynte konserten med, går fort av etter andre låt. Det er varmt på Hulen. 

Det er i kontrasten mellom drømmende og bråkete at Fucales holder publikum skjerpa. De uventede innslagene av støy mellom de melodiøse partiene utføres med slik presisjon at de på ingen måte er uvelkomne. Man gleder seg til neste støysalve. 

Feedback og småplukk

Likevel virker det som om bandet noen ganger tar seg vann over hodet. Der trompetist Simon Stenersen til tider må spille gitar, synth, piano og andre effekter, fører overgangene fra det ene instrumentet til det andre til en uvelkommen feedback fra høyttalerne. 

FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell
FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell

Dette er derimot småplukk, ettersom Stenersen har hendene fulle av trompet. 

Til tross for litt feedback-trøbbel, er stemningen tilstrekkelig til at publikum befaler et ekstranummer. 

Fucales avslutter med publikumsfavoritten «Moviestar» og det danner seg en aldri så liten moshpit blant de ivrigste publikummerne. 

Karakter 
FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell
FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell

B med et smilefjes 🙂

Les flere anmeldelser:

Erfaren harmoni langs elvebredden

Ravi inviterte til en berg-og-dal-bane som aldri tok slutt

Den obligatoriske moshpitten, besto ikke av så mange, men de ivrige kjempa godt! FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell
Den obligatoriske moshpitten, besto ikke av så mange, men de ivrige kjempa godt! FOTO: Alva Christinsdatter Mitchell

Verdens førtse feelingsfestival – Sol, regn og gjørmerave

Powered by Labrador CMS