Ravi inviterte til en berg-og-dal-bane som aldri tok slutt

Lionel Messi og det som en gang var vår alles kjære Ravi har to ting til felles: De er begge lave, og de har vært veldig gode på det de driver med helt fram til nå. Messi vurderer å spille i Saudi Arabia, og Ravi spilte på Hulen. 

Med en billettpris på 300 kroner for studenter, som unektelig er mye penger i dagens økonomi, var forventningene satt allerede før showstart. 

Prisen kan umulig ha skremt bort alt for mange studenter: Konserten var utsolgt og køen utenfor Hulen startet lenge før dørene i det hele tatt åpnet.

Ravi er bra, jo! Nei, vent litt…

Og  det så lenge lovende ut da Ravi entret scenen. Han har tatt hensyn til ordtaket om at man ikke skal endre en suksessoppskrift, og stilte i nøyaktig samme outfit som han alltid har gjort. En slags dress med en rutete skjorte, og den flate capsen fra sitt gamle band Jaga Jazzist. 

Første låt er preget av alt for mye autotune og en sang veldig få synger med på. Likevel kan slikt tilgis når neste sang er «Du-Du-Du-Du-Du». Flere synger med, og stemninga tar seg opp.

Kanskje dette kan bli den Ravi-vitamininnsprøytinga de fremmøtte ville ha? 

Nei, det blir visst ikke det. Han synger surt, og bæres av det høye volumet og musikken, som for øvrig hadde vært bedre på headset. Stemninga kunne vi fått av en DJ. 

Klarer å varte opp til fest – når han vil

Plutselig kliner den dresskledde mannen til med låta «Dødssøt», og det fungerer skikkelig bra. Undertegnede, og absolutt alle andre i publikum, ser ut til å elske det. Det virker åpenbart at de fleste her kjenner til Ravis låter fra storhetstiden i 2004-2006, med albumene «Den Nye Arbæidsdagn» og «Kjøpr Gitar».

For Ravi kan jo lage fest bare han vil! Han rapper bra, har imponerende god intonasjon og skaper veldig god stemning. Når publikum kjenner igjen låtene og blir med på festen, når konserten et høyt toppnivå. 

Da er det ekstra synd at han ikke holder nivået hele konserten. 

For da alle syns det var bra, og stemningen var god, valgte han å gå over til slampoesi. Det opplevdes nesten merkelig. Det hjalp heller ikke at det varte i hele tre (!) akter.

Etter litt publikumsflørt og klem til en av de fremmøtte er det nok en gang duket for det som kunne bli veldig bra. «E-ordet» ville klart å gjøre en hvilken som helst fest ganske mye gøyere, men tydeligvis ikke når artisten selv spiller den. 

Her er tempoet halvert, og denne fremførelsen er dårligere enn originalen. Den roligere versjonen gjør at publikum sliter med å synge med, når de ikke kjenner til melodien. Samtidig er det også en maktdemonstrasjon. Han kan spille låta sånn. Og eier det. 

Fra grøt til gøy

De neste to låtene er bare en grøt av Ravi som holder på med sitt, publikum som prater, og  høyt volum.  

Så bestemmer tønsbergenseren seg plutselig for nok en gang å vise hva han egentlig kan. «Ås to i Osjlo» får med publikum, og endelig er det bare gøy på Ravikonsert.

«Tsjeriåu» sitter også som et skudd. Plutselig blir jeg villig til å tilgi Ravi for alt som har skjedd tidligere denne kvelden. 

Men nei. 

Left wanting less

For i det jeg trodde at Ravi hadde kontroll, mistet han den igjen. Nå er det igjen mer lyd enn musikk, ingen som danser og prat blant publikum som dominerer. 

Dette er som en berg-og-dal-bane som aldri tar slutt. Plutselig kommer «Utadæsjælåplevelse» og sjeldent er det så god stemning på Hulen. 

Fortsettelsen er (u)naturlig nok «Calling you / så kom du». Altså en coverlat fra TV2-serien Hver gang vi møtes fra 2016. 

Ravi har misforstått begrepet «leave them wanting more». 

Jeg står igjen wanting less. 

LES OGSÅ:

• Sløtface på Hulen: Formidlingsevne og samspill av ypperste kvalitet
• I fjor ble det kaos. Nå skal semesteravgiften din fordeles annerledes