Anmeldelser
«Zoo» er dyrisk morsom
Dette er ikke en revy, det er en musikal. Og det funker som faen!
Publisert
Sist oppdatert
Aulaen på Norges Handelshøyskole (NHH) fylles nærmest til randen av spente, høylytte tilskuere. Lukten av popcorn og øl er overveldende, og lydnivået og stemningen kan faktisk minne om en dyrehage. En litt sofistikert en, vel å merke.
Årets revy heter nemlig «Zoo», og den skal ifølge UKENs nettsider være «vill, utemmet og forhåpentligvis underholdende å se på. Litt som verden i dag». Om den er vill og utemmet vet jeg ikke, men den er jævlig underholdende å se på.
Showet starter med en gammel kjenning, nemlig introsangen til Løvenes Konge. Allerede her får vi en smakebit på noe av det mest imponerende fra kvelden, som er revyens kostymer. Hvert eneste antrekk vi ser på scenen har blitt laget med omhu, og er alltid en perfekt match til sketsjen. Et prakteksempel er scenen hvor vi ser en stakkars student som sliter på lesesalen. Plutselig kommer fire vakre ballerinaer dansende inn, ikledd det en student på lesesal trenger aller mest: en lypsyl, en nesespray, en paracet-pakke, og en snusboks.
Årets skuespillere er hva man kan kalle multitalenter. Ikke nok med at alle kan både synge, danse og snakke ulike dialekter så overbevisende at man ikke helt skjønner hvor de opprinnelig kommer fra: Hva skjer med så mange av de kan rappe!? Her må man spesielt trekke inn skuespillerne Stine Stolpestad og Hedda Lindgård, som rapper om en ny, etterlengtet verdenskrig, til melodien av Kjartan Lauritzens klassiker «Fredag». De hylles med stående applaus fra publikum.
Det er ingenting ved denne forestillingen det ikke går an å skryte av. Danserne er elegante og smiler fra øre til øre, og koreografien er godt synkronisert i alle numrene. Selv om bandet ikke synes spesielt godt fra salen, hører man dem mer enn nok. Gang på gang skaper de høylytt liv i publikum, og musikken som fyller aulaen er plettfri, fengende og deilig å høre på.
Det er vanskelig å trekke fram et høydepunkt fra kveldens forestilling, da det er altfor mye bra. Skuespillerne bruker aktuelle temaer og lager nesten utelukkende musikalske twister som er så fengende at man nynner på flere av de på bussen hjem. Vi får møte de tøffe karene fra Mental Helse Angels, som synger for alle gutta som sliter med å si de vil være lilleskje. Vi får møte slektninger av Greta Thunberg, Berit, Dagny og Bosse, som er forkjempere med tourettes, ME og dysleksi. Vi får møte «Kim», som blir bannlyst av sin kjønnsnøytrale mor og far (eller fair og mer som de kaller seg) fordi han er hetero og ikke «pan»-fil. Punchlinene treffer spikeren på hodet gang på gang, noe som merkes spesielt godt i publikum.
At revyen holdes på NHH skinner gjennom i noen av sketsjene. Skuespiller Stjin van Oorschot sitt portrett av rektoren på NHH, Øystein Thøgersen er et godt eksempel. At man ikke vet hvem rektoren er eller hvordan han er som karakter har faktisk, overraskende nok, ingenting å si, fordi det er morsomt uansett. Overhørt fra raden foran meg: «Det er så spot on.»
Likevel er det en scene om trunkerte Y-akser som jeg personlig forstod svært lite av. Men dømt ut ifra publikums reaksjon, der flere lo til de tørket tårene, var jeg kanskje den eneste.
Showet har en klar, rød tråd gjennom hele. Kostymer, band, sang, kor, dans og skuespill er ekstremt godt gjennomtenkt og utført. Jeg hadde vondt i kjeven etter å ha smilt og ledd litt for lenge i strekk. Terningen trilles derfor til en soleklar sekser.
