Når meninger får konsekvenser 

Se for deg en travel campus. Studenter haster mellom forelesninger, kafeer og lesesaler. Det summer av diskusjoner og ideer. Men i et hjørne av biblioteket sitter en journaliststudent, blikket festet på skjermen, fingrene nølende over tastaturet. Navnet hennes står øverst på artikkelen hun har jobbet med i flere uker. Likevel vet hun ikke om det kan bli stående. For få år siden ville dette vært en absurd frykt. Å signere sitt eget arbeid var en selvfølge – et uttrykk for stolthet. I dag er det en risiko.

I USA, landet som i generasjoner har kalt seg selv «the land of the free», vokser nå en ny og urovekkende frykt. Redaktøren for studentavisen The Stanford Daily, Greta Reich, har mottatt nærmere to dusin forespørsler om å fjerne sitater, bylines, bilder og meningsartikler – fra både nåværende og tidligere kilder og skribenter, og hun er ikke alene. Kilder trekker seg. De tør ikke lenger stå frem. I stedet for å være en trygg arena for debatt og meningsutveksling, har mange universiteter blitt til et minefelt.

Bak denne utviklingen ligger et stadig mer polarisert samfunn. Det handler ikke lenger om teoretiske farer. Ifølge undersøkelser gjort av Associated Press har nærmere 1 000 internasjonale journaliststudenter fått visumene sine inndratt etter innvandringsinnstramninger innført av Trump-administrasjonen. 

Et eksempel: Rümeysa Öztürk, en student ved Tufts University fra Tyrkia, ble arrestert i mars etter å ha skrevet en kritisk kronikk om universitetets håndtering av propalestinske protester. Journalistikken – som burde være en frisone for kritisk tenkning – har blitt et sted der unge stemmer frykter å bli kneblet. Men hva betyr dette – også for oss?

Tenk deg en norsk utvekslingsstudent i et amerikansk seminarrom. Hun har spørsmål, men sensuren ligger ikke bare i ordene. Den finnes i blikkene, i pausene, i vissheten om at én feil ytring kan få konsekvenser. Selv om hun kunne skrevet en kommentar i studentavisen, lar hun det være. Navnet hennes kan kobles til meningen. Meningen kan kobles til trusler.

Flere norske studenter i USA kjenner på denne frykten. TV2 intervjuet i april en anonym norsk student som fortalte at han ikke turte å stille med navn og bilde – fordi det ville være som «å be om å bli deportert».  Universitetene råder nå studenter til å være forsiktige med hva de skriver på sosiale medier, og til å bli værende i landet i feriene. 

I tillegg møter mediene et annet dilemma: Når skribenter og kilder anonymiseres i stadig større grad, tvinges også redaksjoner til å fravike grunnleggende presseetiske prinsipper. En av de viktigste forutsetningene for troverdig journalistikk er åpenhet om hvem som sier hva, og hvem som har skrevet hva. Anonym journalistikk – uten byline og uten identifiserbare kilder – bryter med Vær varsom-plakatens krav om åpenhet og etterrettelighet. Det skaper usikkerhet hos leserne. Hvis vi ikke vet hvem som snakker, hvordan kan vi stole på det som sies?

Dette handler ikke bare om journalistikk – men også om akademisk frihet. I mars demonstrerte over 100 personer på Muséplassen i Bergen mot det de kalte en krig mot vitenskap og forskning, ført av Trump-administrasjonen. «We’re standing up for science – because science is for everyone», lød parolene. Når forskere i USA trues eller sensureres, taper hele verden.

Sensur og press fra styresmaktene har også skjedd andre steder. I Ungarn ble det liberale Central European University tvunget til å flytte til Wien etter politisk press. Ungarske myndigheter kalte universitetet «falskt». Utenfor landets grenser regnes det som et av Øst-Europas beste. Autoritære strømninger forsøker å strupe meningsmangfoldet – og lykkes ofte. 

Forskerforbundet har advart mot at akademisk frihet står under press i deler av Europa. Som professor Jill Walker Rettberg sa på demonstrasjonen i Bergen: «Foreløpig har vi jo et godt demokrati her, men det trodde man også om USA inntil veldig nylig». USA var lenge symbolet på ytringsfrihet og frie institusjoner. Når landet som pleide å være «land of the free» nå setter munnkurv på studenter, forskere og journalister, er det et varsel – også til oss.

Derfor må vi vende blikket hjem. I Norge skriver Studvests unge journalister kritisk om politikk, samfunn og studentliv. De graver, undersøker – og signerer med stolthet. Det er en frihet vi kanskje tar for gitt. Men den er ikke garantert. Hva om det ikke var slik? Hva om Studvests journalister måtte skrive anonymt, unngå bestemte temaer, eller frykte for konsekvensene av en kritisk sak? I det øyeblikket vi begynner å sensurere oss selv, mister vi noe fundamentalt.

Derfor må vi verne om den akademiske og redaksjonelle friheten. Ikke bare i USA, men også her hjemme. Forskerforbundets forslag om å grunnlovsfeste akademisk frihet er mer enn symbolpolitikk – det er en nødvendig forsikring om fri tanke og ytring. Norsk Redaktørforening ønsker det samme for redaksjonell uavhengighet. Begge deler handler om å beskytte det frie ordet – i akademia, i pressen og i samfunnet.