Kan vi måle framtidens kompetanse med gårsdagens verktøy?

Kompetansebehovsutvalget slo i januar fast at Norge trenger mer digital kompetanse, mer KI-forståelse og mer tverrfaglighet i årene som kommer. Samtidig er studentlivet fortsatt rigget rundt vurderingsformer der det er enkelt og effektivt å måle «kompetanse» med karakterer. 

Når generativ KI er blitt en del av studiehverdagen, blir kontrastene tydeligere. Framtidens kompetanse handler i økende grad om dømmekraft, kritisk vurdering og evnen til å bruke verktøy riktig, men det er krevende å måle dette på en måte som både er rettferdig for studentene og troverdig for arbeidsgiverne.

Denne skvisen tok Studvest opp med forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland.

– Vi skal bli mye bedre på det

Selv om Aasland ikke har noe konkret svar på skvisen mellom vurderingsformer og fremtidens kompetansebehov, mener hun det treffer et aktuelt problem.

– Det er en reell problemstilling, og noe jeg synes vi skal bli mye bedre på, sier hun.

Hun er tydelig på at KI-kompetanse er noe studenter i alle fagretninger må forholde seg til. Samtidig understreker hun at det ikke finnes én klar løsning for vurderingsformer, og at dette må utvikles gjennom samarbeid.

– Der må studentene og universitetene jobbe sammen, for dette er jo noe vi ikke kommer til å ha én ferdig løsning på, men som vi hele tiden må forbedre, sier hun.

Hjemmeeksamen under press

En synlig virkning av denne vurderingskvisen har studenter fått merke under eksamen. Flere universiteter har strammet inn eller fjernet hjemmeeksamen, fordi det i praksis har blitt vanskeligere å vite hva som er studentens egen prestasjon på grunn av utbredt bruk av KI.

Aasland skjønner frustrasjonen, men er klar på hvorfor det også er et viktig tiltak i en mellomfase. 

– Det er viktig at vi vet at papirene som kommer ut i andre enden, er noe man kan stole på. Det er viktig for arbeidsgivere, men også for studentene, sier Aasland. 

Hun viser til det regjeringsoppnevnte utvalget om KI i høyere utdanning, ledet av Anders Malthe-Sørenssen. Rett før nyttår frarådet utvalget universitetene å bruke hjemmeeksamen, men samtidig avviser Aasland at svaret er å gå tilbake til skoleeksamen for godt.

– Det er viktig at vi vet at papirene som kommer ut i andre enden, er noe man kan stole på.

Fremme i skoa, ikke se bakover

På spørsmål om hva gode vurderingsmetoder kan bety i praksis, peker Aasland på en retning der vurderingsformene kombineres. Det blir viktigere at studenten i større grad må kunne forklare og dokumentere metode og arbeidsprosess.

– En løsning kan handle om å supplere hjemmeeksamen med muntlig, ha gruppeoppgaver, eller å gjøre bedre rede for hvordan man har brukt KI som en del av oppgaven man leverer inn, sier hun. 

– Her er det viktig å være fremme i skoa, ikke se bakover.

Hun peker mot et skifte der vurderinger i mindre grad skal handle om å stenge ute verktøy, men mer om å teste evnen til å bruke verktøyene forsvarlig. 

– Samtidig er det nettopp slike vurderingsformer som ofte er mer ressurskrevende, mindre standardiserte og vanskeligere å gjøre helt like for alle, sier hun.

Arbeidslivet: Erfaring trumfer karakterer

Skvisen merkes ikke bare på campus. Den dukker også opp i overgangen til arbeidslivet, der mange studenter opplever at relevant erfaring veier tungt. Studvest har tidligere skrevet om hva arbeidslivet verdsetter. I en FINN-undersøkelse fra 2020 svarte 70 prosent av arbeidsgivere at de prioriterer relevant arbeidserfaring fremfor utdanning.

Det betyr ikke at utdanning er verdiløst, men det kan tyde på at arbeidsgivere ofte ser etter dokumentert gjennomføringsevne - noe karakterene og vurderingsformene ofte ikke fanger opp. 

Når Studvest spør hvordan høyere utdanning kan treffe bedre, peker Aasland på at KI må inn i studiene som en integrert løsning på tvers av fag.

For studentene handler dette til syvende og sist om hva et vitnemål skal bety i 2026: et bevis på fagkunnskap under tidspress eller dokumentasjon på dømmekraft og evnen til å jobbe i en virkelighet der KI er blitt et standardverktøy.

Aasland beskriver en sektor i omstilling, der både universiteter og studenter må lære seg nye praksiser, men samtidig passer på at vurderingene oppleves rettferdig, relevant og troverdig.

Hvis framtiden i større grad handler om kompetanse som ikke lar seg fange i en karakter, må også vurderingsformene henge med. Hvis ikke kan gapet vokse mellom det som belønnes på vitnemålet og det som faktisk teller når studenter skal inn i arbeidslivet.