ÉN KVINNE. Studvest-journalist Bjørn Vilberg mener listene har et ansvar for å kommunisere med hverandre om alle er for likestilling. Foto: Julie Helene Günther.

Hvorfor er det bare én kvinne som er førstekandidat under årets studentvalg ved UiB?



Under mandagens listelederdebatt ble det diskutert mangt og meget om flere viktige saker, blant annet klima og psykisk helse. Likevel var det et par sifre som slo meg. 7-1. Det kan gi assosiasjoner til Tyskland-Brasil i fotball-VM i 2014, men det er ikke det jeg tenker på her. 7-1 er kjønnsfordelingen blant listelederne. Du får ingen poeng hvis du gjetter hvilket kjønn som tilhører hvilket tall. Gutta trenger ikke alltid stå først i køen.

Her har vi et problem. Studentparlamentet skal representere studentene ved UiB, og det sender feil signaler at kun én av åtte listeledere er kvinne. Ifølge tall fra SSB var det 17 087 studenter ved UiB i 2017. Av disse var 10 078 kvinner. Det utgjør nesten 60 %. Hvorfor utgjør da Sandra Amalie Lid Krumsvik (Sosialdemokratisk Liste) kun 12,5 % av de åtte listelederne under årets studentvalg? Hva slags kunnskap og hvilke perspektiver går vi glipp av i mangelen på kvinnelige listetopper? Hvorfor er det ikke flere kvinnelige førstekandidater? Det er ikke nytt at kvinnelige førstekandidater er i mindretall, og om dette peker på en ukultur i studentparlamentet vet jeg ikke, men det er uansett noe som må tas tak i.

Det er ikke første gang dette påpekes. I kjølvannet av fjorårets debatt, etterspurte Studvest-journalist Einar Lohne Bjøru flere kvinnelige studentpolitikere. Da fikk han svar, blant annet fra Liberal Liste og Venstrealliansen.
«Representasjon i seg selv er viktig i kraft av at det er et signal på at kvinner har makt, makt de kan bruke til å frigjøre seg fra undertrykkende strukturer.» skrev Eira Vilde Martinsen Garrido fra Venstrealliansen den gang. Dette er et veldig godt poeng, som jeg gjerne skulle sett i praksis i dette studentvalget.

Jeg tror ikke det er mangel på ønske om likestilling som har gjort at vi sitter her i dag med syv mannlige og én kvinnelig listeleder. Likestilling i teori er bra, men likestilling i praksis er enda bedre. I verste fall kan det ende opp med at vi sitter igjen med en ond sirkel, hvor mulige kvinnelige kandidater kvier seg fra å stille som listeleder, fordi de ser at det historisk har vært få. Her er det viktig å påpeke at det er 14 kvinner blant alle listenes topp 4-kandidater. Det er vel og bra, men forsvinner i mylderet når overvekten av mannlige listeledere er så massiv og det er listelederne som er listenes ansikt.

Her har listene et ansvar for å kommunisere med hverandre, for hvis alle listene er så for likestilling som de påstår, burde det være mer balanse mellom kjønnene på listetoppene. Det er for seint å gjøre noe med den skjeve kjønnsfordelingen nå, men jeg oppfordrer alle listene til å gå i seg selv for å unngå det samme til neste år. Med flere kvinnelige listeledere hadde mandagens debatt blitt mer interessant. Når listene allerede er enige i mye av politikken, så trenger vi ikke at det nesten bare er menn som fronter den.

Selv om de mannlige listelederne under årets valg er dyktige politikere, har jeg vanskelig for å tro at det ikke finnes kvinner i deres respektive lister som kunne gjort en minst like god jobb som dem.

Kommentarer

kommentarer