Fra innsiden av syriske fengsler til Universitetet i Bergen

Syria_studenten_fengsletBF_04

VIL GLEMME. Yousef Faraa forteller at han studerer for å glemme det han opplevde i syriske fenglser. FOTO: BEATE FELDE

I løpet av 104 dager ble Yousef Faraa torturert i sju ulike syriske fengsler. Nå håper bergensstudenten at han kan bruke utdanningen i Norge til å glemme.


«Det menneskelige slakterhuset»
  • En Amnesty International-rapport beskriver det syriske Saydnaya-fengselet som «et menneskelig slakterhus».
  • I rapporten anklager Amnesty den syriske regjeringen for å ha hengt 5000-13000 fanger i perioden mellom 2011 og 2015. Hengingen skjer om natten, i all hemmelighet.
  • Regjeringen i Syria, ledet av Bashar al-Assad, har benektet anklagene.
  • Amnesty mener det ikke er noe tegn til at praksisen har i fengselet har forandret seg.

– Jeg er heldig som fortsatt kan bruke hånden, sier Yousef Faraa og viser frem sin venstre hånd.

Midt på det venstre håndleddet har bergensstudenten et hvitt arr.

Han forteller at han ikke følte noe da de presset knivbladet inn. Armene hans hadde vært bundet hardt sammen i flere dager, og nervene var allerede ødelagt.

Under det svarte håret har han arr fra juling, og på armene er det brennmerker fra stumpede sigaretter og brennende plastikk som ble dryppet over ham. 

– Bryr seg ikke om de dreper noen

I dag studerer Faraa administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB). Han forteller at det føles lenge siden han studerte engelsk litteratur ved universitetet i hjembyen Aleppo.

– Den gangen brydde jeg meg ikke om politikk, og var ikke aktiv i noen grupper.

I 2011 startet demonstrasjonene, og han valgte likevel å stille opp i noen av dem. Ikke lenge etter ble han og syv menn i familien arrestert i hjembyen, Idlib.

– Da de torturerte oss brydde de seg ikke om de drepte noen, forteller han.

Studerer for å glemme

I fengslet døde fetteren til Faraa. Det nakne liket ble liggende i cellen ved siden av.

– Jeg klarte ikke se på ham. De hadde drept ham på slik en slik måte at kroppen hans ble ødelagt. Når vi skulle spise, serverte de brødet ved å legge det oppå den døde, nakne kroppen.

Faraa forteller at han fortsatt husker synet av den døde kroppen, og at han tenker på det ofte. Noen ganger får han ikke sove. Han mener fengslene med sin tradisjon for drap og tortur er roten til den syriske konflikten.

– De som slipper ut er skadet i sjelen og kroppen. De vil bare ha hevn. Det er derfor vi har denne konflikten, på grunn av fengslene.

Nå er utdannelsen viktig for å glemme den ødelagte virkeligheten i Syria. Han mener han må glemme det han har sett for å fortsatt kunne tro på demokrati.

– Jeg utdanner meg ikke for å få penger, eller jobb. Jeg utdanner meg for å glemme det jeg lærte i Syria. Jeg utdanner meg for å forstå hva som skjedde, og hvem som tok feil. Både blant syrere og i resten av verden.

Karusell av fengsler

Fra det første fengslet går turen fort videre til et nytt. Så et enda et nytt. Byene Idlib, Aleppo, Raqqa, Homs, Damskus, al-Qaboun og Almaza. I hver by venter et nytt fengsel. For Faraa blir det en reise gjennom forskjellige former for tortur.

– I noen byer var det brennende sigaretter eller kniver. I andre byer var det små celler fylt med mennesker.

Opptil 40 mennesker kunne sitte i celler på tre ganger fire meter. Fangene sov på bakken på skift.

– Det var umulig å puste hvis ikke ventilasjonsanlegget ikke sto på. Og om vi bråkte, skrudde de av viften, forteller Faraa.  

Et av studentens sterkeste minner er fra da han ble ført gjennom en gang. Han hadde fått streng ordre om å se i bakken, men likevel tittet han opp. I hjørnet av gangen så han en haug tildekket av lakener.

– En soldat løftet lakenet og viste meg barn og døde kvinner som lå i en haug på bakken. De hadde blitt drept med det som så ut som kniver. «Dette skal vi gjøre med søstrene og moren din», sa han til meg.

«Slakterhuset»

Siste stopp for Faraa var et fengsel i Almaza, hvor en domstol gjennomgikk fangenes saker og delte dem inn i fengsler de skulle til. Heldigvis fikk bergenstudenten dra hjem igjen, mot betaling. Hadde han vært uheldig kunne han endt opp i Saydnaya. Eller «slakterhuset», som Amnesty kaller det i en nylig rapport.

Syria_studenten_fengsletBF_01

FRISKT. Februarluften i Bergen står i sterk kontrast til fengslene i Syria, der Faraa ikke fikk puste når vaktene slo av ventilasjonsanlegget. FOTO: BEATE FELDE

Det tok fem måneder med rehabilitering. På det tidspunktet hadde bombingen i Syria startet for fullt, og Faraa måtte rømme landet.

Et år senere, i 2013, ble en annen fetter arrestert.

Kjentfolk i regimet ble betalt for å finne ut hvor han endte opp.

– Tilbakemeldingene var motstridende, men de aller fleste sa at han hadde endt opp i Saydnaya. Problemet er at en ikke hører noe fra Saydnaya og de som er der. Man har nesten ingen bilder derfra. En vet ikke hvem som ender opp der. De som går inn dit kommer som regel aldri ut. Så vi vet ikke.

Smerter i kulda

Sigaretten stumpes på bakken utenfor Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Han har sittet her og pratet en stund.

- Kanskje vi kan gå inn igjen… Det er litt kjølig her ute.

Det er seks år siden han ble fengslet og fire år siden fetteren forsvant. Nervene hans er fortsatt ødelagte etter at armene ble bundet for hardt sammen for alle de årene siden, og hendene hans gjør ofte vondt i norsk vinterkulde. I dag er det februar.