Det har aldri vært kulere å være irsk

«Dra på pub og drikk masse Guinness» var det eneste rådet jeg fikk i forkant av å dra på utveksling til Irland. Til tross for skepsis mot at Dublin er best sett gjennom et ølglas, bestemte jeg meg for å gi det et forsøk.

Etterhvert begynte jeg å like Guinness og ble vant til lukten fra bryggeriet som sprer seg over byen til enhver tid. Jeg har også skjønt at det er noe jeg må sette pris på så lenge det varer. 

«Guinnaissance» har tatt over Europa og å splitte g-en har ført til tomme tapper overalt. En grønn bølge karakterisert av Paul Mescal, korte hockey-shorts, Derry Girls og Normal People har spredd seg og gjort at irer forteller at det aldri har føltes kulere å være irsk. 

Jeg kan etter fire måneder rapportere om at det er mange som har mullet, det finnes en pub på ethvert hjørne og å studere ved Trinity College er nesten like kult som i Normal People. Til tross for at det kan sees som en kulturell seier at byen nå forbindes med en følsom mann i korte shorts og øl, ble det raskt tydelig at jeg ikke hadde et like helhetlig bilde av Irland som jeg trodde. 

Etter øltunge uker i forsøk på å integreres møtte jeg opp i forelesning om irsk selvstendighet. «Ideen om at irrer drikker mye, er en overdreven myte skapt av Storbrittania for å delegitimere Irland som en nasjon», sa professoren klart. Jeg har heller aldri sett en eneste irre prøve å splitte g-en. 

Forsøket på å forstå Irland ble derfor med til universitetet. Til tross for at Trinity College opprinnelig er britisk og lenge kun tok inn protestantiske og mannlige studenter, oppleves det ikke lenger som særlig konservativt. Britiske forelesere starter med å unnskylde aksenten eller understreker hvor lenge de har bodd i Irland. Det er også liten grad av konfliktskyhet og mye engasjement, til tross for at politikk er personlig for de aller fleste medstudenter. Studenter i dag er blant den første generasjonen til å vokse opp utenfor the Troubles, men når det snakkes om konflikt er det ikke et fjernt konsept, men en konkret erfaring de fleste har et nært forhold til. 

Når spørsmålet om forening av Nord-Irland og Irland kommer opp, er det mer snakk om når det kommer til å skje, heller enn om det kommer til å skje. 

Samtidig er det tydelig at Trinity College ikke nødvendigvis er representativt for hele Dublin. Diskusjoner og samarbeid virker muligens fjernt utenfor de høye murene rundt universitetet. Dublin er en av byene i Europa med mest sosiale forskjeller, men inne på campus finner man få spor av dette. 

De store byggene rommer spisesaler med gullbelagte malerier, forelesningssaler hvor gjesteforelesere blir flydd inn fra rundt i verden, og ball og banketter annenhver uke. Når jeg har møtt andre unge på pub utenfor Trinity-boblen, sier de «åja, du er en av dem» når jeg forteller at jeg går på Trinity. Studenter fra mindre byer sier visstnok ikke hvor de studerer når de møter venner hjemme, for å unngå posh-stempelet. I Belfast er det satt opp «fredsmurer» for å separere katolikker fra protestanter og det er ulike skoler og omgangskretser utifra hvilken gruppe de tilhører. 

Bak Guinnessen og firkløvere finnes det et stort engasjement for å ta oppgjør med fortiden og forsøke å bli enige om fremtiden. Etter et halvt år har jeg heldigvis blitt litt klokere på Irland og forstått at det er mange grunner til at det aldri har vært kulere å være irsk.