Er det virkelig flaut å ha kjæreste?

For generasjon Z er det mye som er flaut: Vi danser mindre på konserter, vegrer oss for å delta i studentorganisasjoner og tør ikke å stille spørsmål i forelesning. Det kan virke som at det aldri har vært skumlere å markere seg sosialt.

Det er kanskje ikke så rart med tanke på at vi er vant til å se enhver personlighet og livsstil ironisert, parodiert, opphøyet og kritisert på nettet. Er du mann og leser i offentligheten er du en «performative male», og prøver du litt for hardt å bli likt er du fort en «pick-me» eller har «main character syndrome». Du må også passe på at du ikke er så kjedelig og anonym at du blir en «NPC»! 

En keitete manøver på fest kan knipses og deles på et øyeblikk, men delingen er ikke den eneste trusselen. Risikoen for at noen som kjenner til arketypene fra TikTok skal kaste deg i en av kategoriene er så skremmende at det enkleste fort kan være å bli usynlig. 

Kanskje dette er en del av grunnen til at mange kjente seg igjen i Vogue sin artikkel om at det er «flaut å ha kjæreste» i høst. Å inngå i et forhold er nemlig en tydelig sosial markering, hvor man lar en annen – som man ikke kan styre fullt ut – representere en. Å være singel er en form for risikominimering. 

Misforstå meg rett: tidligere generasjoner ble også dømt. Å bry seg er å være sårbar, og sårbarhet har alltid vært sosialt risikabelt. Jeg tror likevel dommen før sosiale medier var mer lokal og forbigående. 

I dag er vi nemlig vant til at livene våre når som helst kan omgjøres til digitalt innhold. Gjennom telefonen vi har i lommen kan vi fotografere det vi ser, spore treningsøktene våre og lagre sanger i spillelister. 

Vi blir vant til å se verden gjennom en linse hvor stadig mer er innhold eller arkivmateriale. Ingenting føles midlertidig, og ingenting forsvinner – inkludert sosiale flauser og feilsteg. Kanskje dette bidrar til at det føles som en større greie å inngå et forhold nå enn før? 

Vi har likevel fortsatt behov for nærhet. Vår generasjon sin løsning synes å være «situationships», udefinerte romantiske relasjoner som ofte fungerer som vanlige forhold, bare uten merkelappen og tryggheten. Hvis det tar slutt, kan vi trøste oss med at «det aldri var noe uansett». 

På den måten lar vi døren stå åpen for noe bedre og minimerer risikoen for sosial fordømmelse. Hvis ingenting betyr noe, kan ingenting såre deg. Samtidig høster vi fordelene som vanligvis følger med kjæresteforhold… eller? 

Jeg er neppe den første til å mene at ekte nærhet krever både forpliktelse og risiko. Når ingen slipper helt inn, kan heller ingen elske deg fullt og helt. Kanskje vi beskytter oss fra de mest smertefulle hjerteknusene, men vi går også glipp av de sterkeste positive følelsene. For et grått og kjedelig liv det blir. 

Jeg håper at vi kan se opp fra mobilene våre og gjøre lidenskap kult igjen. Et godt sted å begynne er å kalle forhold for forhold.