Ser man bort i fra sjokolade og vafler, er det ingenting belgisk med Belgia.

BRUSSEL. Anse meg som en filmanmelder halvveis i filmen, skriver korrespondent i Belgia, Willem Leendertse. Her med Berlaymontbygningen, Europakommisjonens hovedkvarter, i bakgrunnen. Foto: Privat.


Annonse

Salut, Bergen.

Som en del av en bachelorgrad i sammenliknende politikk, jobber jeg som praktikant på Vest-Norges Brusselkontor. De siste ukene har jeg derfor kunnet kalle Brussel for hjemmet mitt.

Jeg er kommet dit i oppholdet hvor jeg smått begynner å gjøre meg kjent med byen. Gatene som forbinder hybelen og kontoret er ikke lenger ukjente, men lengre byturer krever regelrett digital assistanse – takk gud for Google Maps.

Selv om jeg enda har nye gater å gå, flere brusselianere å treffe og øl å prøve ut, har jeg litt å melde hjemover. Anse meg som en filmanmelder halvveis i filmen.

Belgia er noe som bare eksisterer på verdenskart, øl-etiketter og på fotballdrakten til et overraskende bra landslag. Belgia er utelukkende en idé, og ikke et sted å oppdrive i virkeligheten.

Et belgisk språk finnes ikke. Nord i landet snakker alle nederlandsk, og i sør snakker alle fransk. Et belgisk politisk parti finnes heller ikke: Hvert parti er først og fremst enten flamsk eller vallonsk. Av den grunn finnes det to arbeiderparti, to liberale parti og to kristenkonservative parti.

Foto: Privat

Ingenting avslører den belgiske illusjon bedre enn resultatet fra stortingsvalget i 2019, hvor 30 prosent av stemmene gikk til partier som ønsker å fjerne den belgiske stat, til fordel en flamsk og en vallonsk stat.

Hovedstaden, og min midlertidige hjemby, Brussel, er nærmest en overdreven parodi på det ellers schizofrene Belgia. For hver gate du inntar, blir du introdusert til et helt nytt Brussel.

Hver morgen tar jeg på meg dressbuksa og finskjorta og trekker ut i gata på vei mot jobb. De neste syv minuttene, fra hybelen til kontoret, er en klassereise uten sidestykke.

Hybelen min ligger klemt mellom tette mursteinshus, i en gate dominert av østeuropeere, vestafrikanere og arabere. Området skriker arbeiderklasse. Over gata ligger en rumensk slakter, og et steinkast lenger nede ligger en polsk baker og en tyrkisk kebabsjappe. Her har ingen dårlig tid, butikkene tar bare imot kontanter og roping er en populær kommunikasjonsform.

Foto: Willem Leendertse

Bare noen få hundre metre bortenfor er arbeiderklassens prek så godt som borte. Jeg nærmer meg EU-kvartalet på Schuman. I disse gatene ligger det et tynt slør av hovmod i luften. Her gjør alle så godt de kan for å fremstå viktige – meg inkludert så klart.

Jeg setter opp farten slik at folk tror jeg har noe viktig å rekke. Jeg tramper litt hardere i bakken slik at gjenklangen av tresålene under dresskoene fyller gata. Jeg scanner fornøyd korter utenfor kontoret før jeg smetter inn i det postmoderne høybygget.

For å være ærlig passer jeg ikke helt inn noen steder. Blant naboene er jeg litt for stiv, pynta og forsiktig. Blant kollegaene er jeg ikke oppdatert nok på situasjonen i Jemen eller Palestina og bommer med ord, uttrykk og navn på viktige personer.

Ja vel, tenker du sikkert. Brussel virker dødskjipt – enten er det ghetto, eller så er det pretensiøst.

Jeg klandrer deg ikke. Jeg har meg selv og mine skildringer å takke. Men la meg komme med et par konkluderende setninger. De vil snu om hele fortellingen og forklarer hvorfor Brussel egentlig er dødskult.

Brussel er kult, nettopp fordi det er så schizofrent. Hver tur ute i gatene eksponerer deg for noe nytt. Det føles som om man er på skattejakt, uten helt å vite hva man leter etter, men noe finner man alltid.

For å være ærlig er det ingenting Brussel gjør best. Om du søker urbane hipstere gjør Berlin det bedre, om du søker intellektuelle feinschmeckere gjør Paris det bedre, og om du søker midtøstlige impulser gjør Istanbul det bedre.

Om du kunne tenke deg litt av alt derimot, da kommer du til Brussel. Om du var den kiden som alltid skulle ha blanding når mora til kompisen din serverte brus i barnebursdag, er Brussel byen for deg.

Kommentarer

kommentarer