Blodige bybanespor

En frisk vårvind velter over de syv fjell og skyller gjennom den folketomme Torgallmenningen. Det har nå gått tre uker siden de uforklarlige forsvinningene startet, og politiet har fremdeles ingen ledetråder. I frykt for at antallet bortføringer skal stige var beskjeden fra dagens pressekonferanse klinkende klar:

«Hold dere hjemme. De som har mulighet til å reise til andre byer må gjøre det. Dette er tiden for dugnad, så overhold portforbudet fra og med i morgen.»

Du pakket kofferten med det samme, og bestilte første billetten du kunne finne hjem til Stavanger. 

Idet du krysser veien ved Lars Hilles gate, gløtter du bort mot Grieghallen. I dag gikk kåringen av «Årets Bergenser» av stabelen, og bergensere bosatt over hele landet strømmet over fjellene for å med seg den gjeve prisutdelingen. Lydnivået steg i takt med promillen, og fra avstand høres det nå ut som måker som slåss om den siste lakseburgeren på fisketorget. Du sukker irritert og labber deg mot Byparken. 

Det plinger i mobilen. 

«BT-varsel: Jan Eggum ut mot festivalkomiteen.»

Siden du ikke har noen andre varsler å se på, går du rett inn på artikkelen. 

«Jævla svikere!» lyder tittelen, med store, uthevede bokstaver. 

«Eg har blødd for Bergen hele livet. Hele livet! Og no skal eg dele pallplass med svikere som Audun Lysbakken som ikke har vært mellom de syv fjell siden tidlig 2000-tallet! Det er bedrageri, og en skam mot…»

– Du, unnskyld? Gidder du å flytte kofferten din litt, eller? 

Du gløtter opp, og sperrer opp øynene. Synet av Sklian Glipp gjør deg enda kleinere enn du pleier å være. 

– Oi! Eh, ja, så klart. Sorry. 

Du begynner å få igjen pusten og skal til å spørre ham om hvordan kåringsfesten var, men blir avbrutt av bybanen som kommer snikende innpå. 

Du kaster et blikk mot høyre for å se hvem andre som skal på, og kan nok en gang ikke tro hvem du ser. Sikle Krykkebø i en nydelig, hvit kåpe, trenger seg forbi. Hakk i hæl kommer Furt Pilsen, godt pakket inn i et rødt skjerf. 

Du setter deg slik at du har utsikt over alle kjendisene, slik at du kan sende en skrytesnap til de tre vennene du har fått. Du blir likevel noe distrahert av et voldsomt spetakkel. 

– Fy faen, gutta, jeg er på vei nå ass. Jaja, har sixpackene klare liksom. Hahaha, seff, mannen. Ållø gutta, Furt Pilsen er her.

En voldsom eim av Paco Rabanne overtar hele vogna. Den tilhører Inge Færøhl. Du kjenner ham igjen fra Paradise Hotel. 

Du har lest et rykte på Jodel om at det skulle arrangeres PortforbudParty2021, men du var ikke klar over at det faktisk var en greie. Basert på antall enheter med Hansa som skinner gjennom Kiwi-posen, er det ikke lenger noe tvil. 

Du er ikke den eneste som ser oppgitt ut. En høy, mørk kar med store briller skuler bort mot ham, mens han graver etter noe i sekken sin. Initialene «J. E.» står brodert på den ene lommen. Han leter febrilsk, som om han ikke kjenner til innholdet i sin egen sekk. 

Plutselig stopper han opp, og du skimter et smil nappe i munnviken hans. Du følger blikket, og skjønner fort reaksjonen. Det virker som at Java avkler henne med blikket. Din grisegutt. Sykepleierstudenten Liv. E. Smiler dumper ned i setet et par rader foran deg. 

Dørene går igjen, og banen sklir avgårde. Men vi stopper ikke på Nonneseter. Du snur deg rundt og møter flere forvirrede blikk. Idet banen passerer Bystasjonen, setter den opp farten. En metallisk stemme ljomer gjennom høyttalerne. 

– Grunnet tekniske feil vil ikke denne bybanen stoppe før Bergen Lufthavn Flesland. Beklager ubeleiligheten. Takk.

Et burlesk syn

– Eg sier det, eg liker ikkje dette. Folk forsvinner over en lav sko, ikkje sant. Glippen liker ikkje dette.

Fløtepusen fra Bergen ser smånervøs ut der han står i sine åletrange jeans, som ved nærmere ettersyn har fått en mørk flekk langsmed buksebeinet. Sklian Glipp babler nevrotisk videre i kjent stil (det er jo tross alt den intetsigende tompraten han kan takke sin kjendisstatus for), og fortsetter helt til bybanen kjører inn i sin første tunnel.

Like brått som mørket brer seg om dem, blir det stille fra Glipp. Vanligvis er det en lettelse at han endelig holder kjeft, men denne gangen er det noe guffent over den plutselige stillheten. Du ser deg rundt, men det er stummende mørkt. Heller ingen lyder lar seg merke, annet enn et hark, som om noen har satt noe i halsen.

Ut av tunnelen venter en sving, og det lyder et dunk, det høres umiskjennelig ut som om noe krasjer inn i den ene veggen. Da dagslyset igjen siver inn vinduene er det et makabert syn som venter. Med livredde, oppsperrede øyne henger han der, rikskjendis Sklian Glipp, kvelt av et Brann-skjerf tilstrammet rundt halsen. Det livløse ansiktet hans har beatboxet for aller siste gang. Herre jemini, tenker du, for noe sinnssvake greier. Det er litt av et burlesk syn: Glipps kropp svaier frem og tilbake, dunker i veggen hver gang bybanen svinger.

Du skvetter, men er også rask til å besinne deg. Det gjelder å holde hodet kaldt. Dessverre ser det ikke ut som om medpassasjerene dine takler det like bra, et par stykker skriker og okker seg. Selv den selverklærte tøffasen Inge Færøhl mykner opp, en tåre faller fra hans venstre kinn.

Like uforvarende kommer neste tunnel. 

– Han er død

Dagens tryggende lys forsvinner rundt deg idet bybanen suser inn. Det blir mørkt igjen. Bekmørkt.

Du ser ned mot hånden din. Hadde det vært en annens, ville du ikke enset den. Det er stille i vognen, og naboen puster nervøst. Folk er, ikke uventet, i sjokk. Hele Norges Sklian Glipp dingler tross alt livløs fra et Brann-skjerf i taket. Noen hulker svakt, men ingen tør å foreta seg noe. Plutselig brytes stillheten av de ikoniske og nå smått irriterende notene av «Kanskje kommer kongen». Så smeller det.

En stump, metallisk lyd gjaller gjennom bybane-kupeen, som om en fugl har krasjet i et vindu. Noen skriker og panikken sprer seg. Folk skvetter ut av setene sine, og fomler i mørket. Desperate kaver de seg vekk fra den stumpe lyden. Du blir sittende.

Så lysner det igjen. Bybanen suser ut av tunnelen og tilbake i dagen. 

Med dagslysets hjelp blir det tydelig hva som har skjedd. På gulvet ligger det en blond mann med ansiktet trøkket ned i gulvet. Det forferdede bybanefolket fryser til.

–Herregud, går det bra med ham? roper Java fra bak i kupeen.

I sin hvite uniform springer sykepleierstudenten Liv fram og sjekker pulsen på mannen. Redd, men nysgjerrig følger du etter. I vogna lukter det av stress og øl.

Liv ser opp på deg med stive øyne. På skjorta er det en stor, rød flekk.

– Han … er … død, konstaterer Liv med en skjelven stemme..

Du går bort og sjekker mannen som ligger med ansiktet ned mot dørken. Med et krafttak får du vendt han på ryggen.

– Nei, i alle dager! Det er jo den julekonsertmillionæren! utbryter Inge Fæhrøl forskrekket.

Offerets blonde hår er farget rødt. Blod. Du undersøker nærmere og konstaterer at dette må ha kommet av et hardt slag fra en stump gjenstand. Inge har rett. Pilsen er død. Hele Norges Furt Pilsen ser ut til å ha bli slått ihjel med et eller annet. Men hvorfor lukter det øl?

Jo, sannelig, under det ene setet ligger en grønn ølboks. Den er sprukket, og det vanligvis så festlige innholdet renner utover Bybane-gulvet. 

Bybanen passerer Kronstad og på nytt spilles de de skarpe tonene av Knutsen og Ludvigsens største hit. Men kongen kommer ikke nå. Her er vi alene, innesperret i et helvete på skinner. 

Ventende kollektivreisende ser irriterte på vognen som suser forbi snutene deres. De aner ikke hvor heldige de er.

– Plukk opp den boksen, kommanderer du til Java. Han adlyder.

– Hansa pils, tenkte jeg det ikke, sier du.

Bunnen av boksen er slått inn. Du inspiserer nærmere. Blod. Ferskt blod.

– Få se i posen din Inge, hvor mange øl har du igjen?

Han viser frem. Til sin store forskrekkelse ligger det kun fem øl i sekspakninga.  

–Han er morderen! skriker Liv E. Smiler.

– Ta ham! roper Java.

– Nei! Dere tar feil! Jeg drikker aldri vanlig Hansa, kun Hansa Lite! Denne kroppen er mitt tempel, og den bygger ikke seg selv! forsvarer Inge seg.

Han viser frem sine øl. Hansa grønn pils. Ikke Lite. 

– Hva? Noen må ha byttet ut ølen min! Eller så har jeg kjøpt feil! Uansett, jeg er ikke morderen, jeg lover!» sier Inge med en skjelven stemme. 

Bybanefolket er ikke enstemmig overbevist, og med ett brer det om seg en høylytt diskusjon. Idet du setter deg tilbake i setet ditt kommer du på at du hadde Exphil i fjor. Du hvisker til naboen om at dette kaoset er litt som Hobbs naturtilstand. Spennende anarki! Naboen er ikke så veldig interessert i din akademiske analyse av situasjonen. Fair nok.

Fra lenger fremme i bybanen bryter en gjennom kaoset:

– FOLKENS! NY TUNNEL!

Og folk fryser til. Ingen har enda blitt pågrepet, så morderen må fortsatt være blant oss. 

De aller siste toner

Stemningen i vogna begynner, mildt sagt, å bli trykket. Vel vitende om at vi er på vei mot enda en tunnel om få strakser, holder du godt fast i det stakkarslige bybanesetet ditt.

–Er det lenge til vi er fremme? spør Inge.

Når ingen i vognen svarer, vrir han ukomfortabelt på seg. Nesten litt mystisk.

– Jeg er bare jævlig gira på å rekke ølsalget siden ølen min ble brukt på å knerte Furt.

Du stirrer i vantro på ham. Hvem i huleste kan tenke på øl når man en etter en blir knerta på banen som i en Agatha Christie-roman? 

– Jeg tror kanskje ikke det er så lurt å tenke på ølsalget når vi ikke vet om vi overlever turen en gang.

Typisk Sikle Krykkebø, alltid så snill og god. De andre i vogna nikker seg enig, det var jo tross alt ikke så vanskelig å være uenig med engelen selv. 

– TUNNEL! Liv. E. Smiler sin skingrende stemme skjærer gjennom luften, og det siste du rekker å se er Sikles blendende smil før alt går i svart.

Plutselig hører du små trommeslag i det fjerne. Som et forstyrrende buekorps blir lyden høyere og høyere. Trangen til å holde hendene for ørene ble større og større. Vognen ristet ubehagelig mye, samtidig som trommene høres ut som det mest aggressive regnet Bergen kan tilby.

Plutselig er vi ute av tunnelen, og blendet av dagslyset. Du klemmer øynene dine sammen og åpner de ikke før Liv. E. Smiler sitt skjærende skrik bryter stillheten. 

For ved siden av deg sitter Sikle. Men fra å være en levende sprudlende sjel har hun nå en trommestikke stappet ned i halsen sin. Du skjønner fort at du aldri vil få høre hennes engletoner noen gang igjen.

I trygg havn?

Men sorgen over Sikle må dessverre vente. Flere av passasjerene begynner å virre rundt i vognen mens anklagende blir kastet både hit og dit.

– Nå må vi bare beholde roen, sier du.

– Hvis vi får helt panikk, vil ikke politiet kunne avhøre noen som helst når vi kommer til –  

Du bli avbrutt av den metalliske bybanestemmen. 

– Neste stopp: Flesland.

– Ganske mystisk å si at alle skal holde roen, sier Java anklagende til deg.

– Høres ut som noe en morder ville sagt.

Du blir stressa, det er jo ikke du som er morderen.

– Det er ikke jeg som drikker samme øl som drepte Furt!

Du peker på Inge som sikkert googler hvilke butikker som er åpne.

– Hæ, jeg trodde vi var gjennom dette istad, utbryter han. 

Han peker anklagende mot Liv.

– Det er ikke jeg som går rundt med masse blod på uniformen min, med masse erfaring om menneskekroppen. Akkurat som en morder!

Liv åpner bare munnen, men for første gang kommer det ikke et skrik ut. 

Hun rekker heller ikke å si noe mer, for banen nærmer seg Flesland med en voldsom fart. Du prøver å forholde deg rolig, men panikken har spredt seg like fort som korona på en NNH-fest. Du får øyekontakt med Liv, som ikke trekker på en eneste muskel i ansiktet. Du klarer ikke bestemme deg for om roen hennes er behagelig eller vanvittig creepy, for du vet at hun vet det samme som deg: Hvis ikke farten begynner å avta før den siste tunnelen, dør dere alle sammen. 

Du får et siste glimt av noen regndråper før banen plutselig bråbremser. Du slenges mot et av firersetene, og hører lyden av noe som knekker. En skarp smerte i armen tvinger deg til å legge deg på ryggen, og du skimter flammerøde gnister som spruter opp mot vinduet før banen sakte men sikkert stopper. 

Du kaver deg opp, og blir møtt av et hav av blodige neser og panikk. 

– Åpne døra, da, for faen, roper Inge, mens han hamrer løs på dørknappen. Flere samler seg bak ham. Noen prøver å rive opp døra med hendene, andre banker og skriker mot vinduet. Plutselig går dørene opp.

Folk velter ut av dørene. Ingen tenker på morderen, kun på å berge seg selv. 

Du vet bedre. Hvis man skal ha en sjanse, må man agere fort. Du kaver deg gjennom folkemengden, og sprinter opp rulletrappen. 

DER! En skikkelse i en stor frakk og hvite Converse går rolig bort til en tandemsykkel. Med sykkelen står selveste Jan Eggum og venter. Du sniker deg nærmere.

–Er jobben gjort? spør Jan.

Skikkelsen nikker.

– Godt jobbet, roser Jan.

De setter seg på sykkelen og tråkker av sted i det stille.

Du står igjen. Smilende, for du tror du har løst det. Morderen må være Liv E. Smiler, Inge Fæhrøl, eller Java Eksell – de var de eneste på banen med hvite converse.