Borte bra, komfortsone best

Etter fem år i Bergen uten å ha gått 7-fjellsturen eller rukket å prøve alle de forskjellige pølsene fra Trekroneren, nærmet plutselig (!) livet som student seg slutten. Og det var noe med tanken om voksenlivet, som i mine øyne kun besto av en grytidlig alarm, pendling til en kjip jobb der samtaleemne i lunsjen nok en gang handlet om været, og nedbetaling av studielånet når lønnen først ankom som fikk hele kroppen til å vegre seg hver gang den streifet meg.

Slik havnet jeg i Belfast, hovedstaden i Nord-Irland (ikke til å forveksle med Irland, som forblir i EU), med tre nye år som student foran meg. Etter utvekslingsopphold i både Australia og Tyskland som hadde gitt mersmak, var dette en deilig måte å utsette voksenlivet enda litt til på. Og her, hvor jeg går en forskerutdanningsprogram med fokus på hydrogensikkerhet, er det i utgangspunktet ikke mye som er ulikt Bergen. I hvert fall størrelse- og værmessig.

For byen er akkurat ikke stor nok til å tiltrekke de største artistene, regnet plasker ned året rundt og naturlandskapet er så dynamisk at Game of Thrones slo seg til rette her for å gjøre sine innspillinger. Den nord-irske aksenten som jeg trodde skulle ta meg minst en måned å bli vant med, tok riktignok bare en uke. Og hvis man først har tilbrakt en helg i London eller tatt turen for å se Zlatan prestere i Manchester, er det liksom ikke så mange nye, imponerende inntrykk man kan få i Belfast.

I en ny by med så lite fremmed trodde jeg at jeg skulle gli rett inn i komfortsonen, men det viste seg likevel å være en del ting det tar tid å bli vant med. Jeg må daglig forholde meg til spørsmålet, «How are you doing today?» fra totalt fremmede folk, lettmelk har en underlig rar ettersmak og på de fleste offentlig toalettene er det adskilte kraner for enten (glo)varmt eller (is)kaldt vann. Engelskkunnskapene mine får også kjørt seg, som da jeg skulle prøve å finne ut i plenum hva eddik er på engelsk – da skjønte jeg at det enda er godt jeg skal bli her en god stund til.

Som PhD-student var jeg også lite forberedt på de syke arbeidstidene, det å måtte skaffe akademisk nettverk (vil noen legge meg til på LinkedIn?), presset om å publisere og på slutten av det hele måtte levere en avhandling nesten på tykkelse med en av de siste Harry Potter-bøkene. Hvordan jeg skal få tid til et sosialt liv er fremdeles uklart. Det som derimot allerede er klart er at den siste sesongen av Stranger Things nok ikke kan ses før i juleferien. Det sies at forandringer fryder, men jeg vet helt ærlig ikke helt hva det uttrykket skal bety.

Vel, det jeg kan vedde en hundrings på, er at samtaleemne under lunsjen i morgen blir om hvordan regnet har vært fraværende den siste uken. Jeg bare håper jeg finner den jævla komfortsonen snart.