Cine Latino: Mer enn bare narkokrim

I helgen ble filmfestivalen Cine Latino arrangert i Bergen for femte gang. Filmfestivalen har, som navnet tilsier, fokus på å løfte frem filmskapere fra Latin-Amerika.

Til tross for å ha bodd i Buenos Aires, kan jeg ikke kalle meg en ekspert på den delen av verden enda. Hvert fall ikke film fra verdensdelen.

Som den skeptikeren jeg av natur er, tar jeg med meg mange fordommer om filmer fra verdensdelen inn på kinoen. Etter en runde med brainstorming, er dette ordene jeg sitter igjen med når jeg går gjennom forventningene mine til filmene:

Skytevåpen, jungel, Narcos, dramatisk gestikulering, borgeropprør, seksuell dansing, roping, kompliserte familierelasjoner, klisjeer og mystikk.

Med håp om å kunne få ny innsikt i hva latinamerikansk film kan være, tar jeg turen til Konsertpaleet. Etter en helg med latinamerikanske filmer, innser jeg at de nevnte ordene er langt fra det eneste som beskriver filmutvalget.

Octopus Skin – en litt annerledes søskenkjærlighet

Regi: Ana Christina Barragán

I «Octopus skin» møter vi tre søsken i tenårene og deres mor. De bor på en øy utenfor Ecuador, isolert fra omverdenen og storbyen på fastlandet. Det blir fort tydelig at tenåringenes mor ikke har omsorgsevne, i hvert fall ikke for dem alle. På øyen lever barna i tråd med sine egne instinkter, upåvirket av omverdenens sosiale normer. Dette gir opphav til en klein scene hvor søsknene onanerer i samme rom, og hvor publikum sitter på kanten av stolen og håper det skal bli ferdig.

Til tross for at mor har valgt et liv i tråd med naturen, er det tydelig at enkelte av barna lengter inn mot byen. Dette viser seg tydelig når den ene datteren gjemmer bort plastgjenstander som har skylt inn på land, og behandler dem som sine kjæreste eiendeler. Kanskje kan det bli for mye natur og miljø, også i Ecuador.

Av alle filmene jeg så, var denne den som var penest å se på. Her er det både flora og fauna som nok er ny for mange nordmenn. Det ville ikke overrasket meg om denne dukket opp på Mubi.

Nye innsikter om Latin-Amerika: Familien er ikke alltid alt, heller ikke i Latin-Amerika. Og de har faktisk skyskrapere i Ecuador.

The Kings of the World – roadtripen Kilroy heldigvis ikke tilbyr

Regi: Laura Mora Ortega

I «The Kings of the World» møter vi Rá og tenåringskompisene hans. Guttene lever et utrygt liv i Medellín, og gleden er derfor stor når Rá finner ut at han har arvet et stykke land utenfor byen. Guttene setter ut på en skjebnesvanger tur, der Osprey-sekken er byttet ut med machete og vold som eneste konfliktløsningsmekanisme.

Denne filmen er kanskje min favoritt fra festivalen. Den er både tøff og trist, og inneholder muligens festivalens kuleste scene: Guttene ankommer et bordell langs veien, et bordell hvor det bare jobber kvinner over 50. Det er uvisst hvorvidt det skjer noe seksuelt mellom dem, men filmen viser en scene hvor guttene får det de trengte aller mest: en god klem fra voksne damer.

Mellom harry lilla lys, opplever guttene et øyeblikk med sårt trengt trygghet.

Nye innsikter om Latin-Amerika: Freud er populær i Latin-Amerika, Colombia har en interessant historisk eiendomspolitikk og Colombia er pent, ass.

Argentina, 1985 – cheesy rettssalsdrama med et identitetsproblem

Regi: Santiago Mitre

Denne Oscar-nominerte filmen viser aktoratets forberedelse til den største rettssaken i argentinsk historie, mot det militære Junta-regimet som hadde makten i landet mellom 1976 og 1983. Som jusstudent er det gledelig at jeg får se et rettssalsdrama. Selv om det er en historisk film, knytter den linjer til det som foregår i domstolene i Polen og Ungarn, og senest i Israel hvor det stadig stilles spørsmål til domstolenes kompetanse. Jeg elsker rettsstaten.

Filmen lider likevel av et sjangerproblem. Den skifter mellom komedie, tragedie og heltefilm. Når filmen plutselig viser en lang scene hvor et vitne forklarer seg i retten om hvordan hun ble torturert mens hun fødte, får man litt dårlig samvittighet for at man noen minutter tidligere lo høyt. Det kjennes også cheesy ut når den klassiske musikken skrus opp ti hakk i det hovedpersonen setter inn nådestøtet: Sluttinnlegget i prosedyren.

Likevel kommer filmen ut som et av høydepunktene – dette er en underholdende film. Uten å vite noe som helst om millimeter på linse, må jeg også si at det var stilig at filmen var i et smalt format.

Nye innsikter om Latin-Amerika: Latin-Amerikanerne er tilsynelatende glade i nasjonalheltene sine, jeg hadde glemt hvor vakker Buentos Aires er i parisisk stil og domstolsproblematikk er stadig relevant over hele verden.

Love and Mathematics – en komedie for chihuahuahatere

Regi: Claudia Sainte-Luce

I denne filmen møter vi en småbarnsfar og hans vakre kone i det som må være det styggeste funkisborettslaget i Mexicos øvre middelklasse. Konen i nabohuset frister hovedpersonen til å finne tilbake til sine røtter som boyband-stjerne, i det som er en merkelig komedie fra landet jeg trodde bare produserte narkofilmer.

Selv om filmen unektelig er morsom, er det litt langt mellom de komiske poengene. Jeg er likevel fornøyd med at en irriterende chihuahua er gjort til filmens antihelt – en seier for alle som hater gneldrebikkjer.

Sangen «Love and Mathematics» som filmens tittel er basert på, er trekkplaster nok til at alle med tør ordspillhumor bør se filmen.

Nye innsikter om Latin-Amerika: Mexico trenger et arkitekturopprør, boyband er et internasjonalt fenomen som også rammet Latin-Amerika, og latinamerikanerne har alltid plass til en liten kjærlighetshistorie.

• LES OGSÅ: Teatervitenskap trues av nedleggelse
• LES OGSÅ: KULTURKOMMENTAR: Kulturbyen Bergen er ingenting uten studentene