Da vikingene inntok handelshøyskolen

I Lehmkuhlhallen ved Norges Handelshøyskole (NHH) høres sammenstøt av tre mot tre og klinging av metall idet vi går inn. Synet som møter oss kan ikke kalles hverdagskost, hverken ved NHH eller andre steder. Treningshallen er fylt med rustningkledde mennesker som løper mot hverandre – og med ett blir vi tatt tilbake til middelalderen.

Middelalder og vikingtid 

Gruppen i Bergen kalles Kongshirden 1260, som også er året de baserer seg på. Da Norgesveldet hadde sin storhetstid. En av rustningbærerne er Per Kristian Leirnes. 26-åringen fra Bergen er med på å arrangere treningshelgen i hærkamp for andre gang, og ble selv smittet av basillen som 16-åring.

— Så, hærkamp. Hva er greia?

— Det vi driver med er en semikontaktsport med bruk av våpen, inspirert av en gitt tidsperiode – da altså middelalderen og vikingtiden. Alle har ett eller to treff, og vi følger et regelsett som kalles huskarl. Alt er lov, unntatt å treffe i ansiktet, forklarer han.

Teknikktrening, konkurranser og internasjonale reiser. Det er kun et par tusen mennesker på verdensbasis som er utøvere av kampsystemet, utviklet i England for 30 år siden.

— Det er gjerne i utlandet vi finner de som virkelig er gode på det de gjør, og som vi kan se til, sier Leirnes, og avkrefter at nordmenns vikingarv blir sett på som en fordel i konkurranse mot andre nasjonaliteter.

— Ikke det første temaet jeg tar opp på fest

I Norge er det mellom 200 og 400 som driver med hærkamp. Men mange er ikke kun interesserte i sporten. Leirnes selv er intet unntak, og har allerede en bachelor i historie.

— Jeg har alltid vært veldig interessert i historie. Og historieinteressen er en viktig del av å være med på dette – de aller fleste blir interesserte i det, om de ikke er det fra før av.

Men selve konseptet høster også interesse fra «utenforstående». Tilbakemeldingene er varierte, men Leirnes bedyrer at de aller fleste er mer interesserte enn fordomsfulle.

— Jeg tror de fleste synes det både er kult og rart. Men jeg har fått flere spørsmål om det vi gjør er Live Action Role Playing (LARPing) eller reenactment, sier Leirnes.

Hærkamp er derimot en sport, ikke rollespill, forklarer han.

— Det vi har på oss er ordentlig utstyr, ikke kostymer. Men det er ikke det første temaet jeg tar opp på fest med mange folk jeg ikke kjenner.

Dyrere med tiden

Det krever dog en god del dedikasjon for å drive med hærkamp. Ringbrynje til 3000. Hjelm til 1000. Sporten er ikke billig – i alle fall ikke om man er med i det lange løp, forklarer Leirnes.

Se video av slaget om Lehmkuhlhallen:

— Det er utstyret som er dyrt, men det er viktig at det skal være så historisk riktig som mulig. En god del av oss lager våre egne klær. Det trenger ikke være så dyrt i begynnelsen, men jo lenger du driver med det, jo dyrere blir det. Men jeg synes det er verdt det, sier Leirnes.

— Kommer du til å fortsette med dette resten av livet?

— Ja, det tror jeg. Jeg liker det, og liker samholdet vi har her. Gruppen er en veldig sammensveiset gjeng, som er glad i det de driver med.

— Som hvilken som helst annen sport

Kjemiingeniørstudent Simon Nilsen Morlandstø er Leirnes’ medarrangør og leder av Kongshirden 1260. Ved siden av står besøkende deltaker Didrik Rossbach. Begge har drevet med hærkamp i mange år. Til å være et konsept som i stor grad handler om å bruke sverd og øks mot hverandre, er det ingen høy skadeprosent, forklarer studentene.

— Så klart, uhell skjer. Men de vanligste skadene er senebetennelser eller vrikkede ankler. Det er som hvilken som helst annen sport, sier Rossbach og smiler.

— Hva er det beste med hærkamp?

De ser på hverandre.

— Samholdet, sier Rossbach kontant.

Morlandstø nikker, og følger opp:

— Hvis jeg bare skal velge én ting? Samholdet, ja. Men jeg liker også intensiteten og utviklingen som kommer med det. Sporten er i utvikling nå, og jeg synes det er spennende å få være med på å utvikle en idrett.

— Ingen «guttesport»

Av de 17 av helgens dedikerte påmeldte øynes imidlertid kun fire kvinnelige deltakere, men både Morlandstø og Rossbach er enige om at hærkamp ikke nødvendigvis er en «guttesport».

— Jeg tror rundt halvparten av de betalende medlemmene våre er kvinner, men det er litt færre som pleier å møte opp på akkurat denne typen arrangement. Det vi gjør nå er litt mer «rugbyaktig», og da er det ikke like mange som kommer som til vanlig, sier Morlandstø.

Han understreker imidlertid også at gruppa har opptak hvert semester, og gjerne ønsker flere kvinnelige deltakere inn i varmen.

— Vi vil gjerne ha flere kvinner med i gruppa, og jeg vil oppfordre alle til å teste ut om de synes dette virker interessant, sier han og smiler – med sverd og skjold i hånden.