Anmeldelser
Denne forestillingen får publikum til å le og vike unna samtidig
Høstens hovedproduksjon får deg til le, klø deg i hodet og gjemme deg bak vinglasset, alt i løpet av en liten time.
Publisert
Sist oppdatert
Til lyden av høy technomusikk setter publikum seg til rette i den lille salen, mens fire skuespillere ligger på gulvet og sover. Musikken stopper brått, og stykket er i gang. Maja Pålsdatter Wedset sin karakter «Hun» starter dialogen med å fortelle at hun «gråter på grunn av kroppen sin». Kroppen som er tjukk.
Den neste timen blir publikum introdusert for en rekke forskjellige scener på det lille sølvteppet. På veggene rundt scenen og publikum henger det emballasje fra Freia melkesjokolade og utklipp fra pornoblader. Regissører Tron-Petter N. Aunaas og Aasta Valen sine valg om å omringe scenen med publikum gjør at du til enhver tid føler deg tett på handlingen. Selv om man ikke helt forstår hva handlingen går ut på.
Kort sagt handler stykket om fire mennesker som befinner seg i limbo. På den lille scenen utforskes menneskelig konflikt i et rom mellom det de har forlatt, og det de håper at skal skje. Gjennom en absurd tilnærming til manus blir karakterenes konflikter og utfordringer reflektert ved hjelp av sterke skuespillerprestasjoner.
Selve scenen er bar og minimalistisk. Et par pornoblader, store stykker sølvfolie og en hengende vagina som sender brev ned til karakterene er de eneste hjelpemidlene skuespillerne har. Dermed blir det enda viktigere med dyktige fremføringer som kan bære handlingen frem. Her imponerer de fire skuespillerne. I et stykke som til tider kan virke absurd for det generelle publikum, klarer skuespillerne til enhver tid å forlange oppmerksomhet.
Spesielt Maja Pålsdatter Wedset sin karakter «Hun» og Jens Petter Sløveren sin karakter «Han» klarer å inspirere frykt, forakt og latter i løpet av den lille timen. Med et voldsomt volum, store bevegelser og ukomfortable scener om voldtekt og gjenfortellinger av barnemord lykkes skuespillerne i å engasjere publikum, som både ler av og viker unna handlingen om hverandre.
Hvor karakterene kom fra, hva som hendte mens de var i limbo og hvor de dro er uklart. Det som derimot er klart og tydelig er at studentteateret Immaturus engasjerer publikum i denne produksjonen av Maria Nygren sitt manus. Mellom alt ubehaget og forvirringen kan en lett kjenne seg igjen i en karakter som desperat løper rundt fordi han «må lade telefonen sin!» eller en annen karakter som skriker at hun «må ha sjokolade!».
