TEKST AV: Aurora Berg, kulturjournalist i Studvest. FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

APROPOS LUKE 9: Om du trodde det var høylytt trafikk eller innpåslitne turister, tar du dessverre feil.


Annonse

Det mange ikke innser i det de flytter inn til sentrum, er at det følger med en ganske så irriterende forbannelse. Man merker den mest i helgene, men den kan til tider ha sine stunder i hverdagene også.

Jeg snakker om fulle folk som skal hjem fra byen. En gjeng hjerneløse zombier på jakt etter kebab, dårlige nach og muligens et lite tilfredsstillende one night stand. I denne tilstanden er de også ekstremt flinke til å glemme at andre mennesker eksisterer. Særlig glemmer de personene som bor i første etasje med soveromsvinduet ut mot gata.

Ikke bare roper og skriker de i gatene, men de har en tendens til å finne på mye annet rart i tillegg. Spesielt på de dagene når det siste man trenger er noe som kan minne om et veldig dårlig regissert skuespill utenfor soveromsvinduet klokken halv fire på natta.

Det er alltid trist når forhold går til helvete, men akkurat det forholdet der håper jeg led like mye som søvnen min den natta.

Den siste oppsetningen av et slikt skuespill, fikk jeg den ufrivillige æren av å være vitne til for et par uker siden. Oppsetningen begynte med høye mannsstemmer og at noen dro i dørhåndtaket til inngangsdøra. Overbevist om at noen prøvde å bryte seg inn for å brutalt myrde både meg og romkameraten min, tok jeg tak i kosteskaftet og beveget meg inn i stua. Men morderen viste seg å være en guttegjeng som hadde bestemt seg å tilstå sin kjærlighet til hverandre lent opp mot inngangsdøra mi, klokken fire en onsdagsnatt. Det jeg trodde skulle være en kamp om liv og død, endte med å bli en del morsomme snapchatvideoer i stedet.

Men nå er det ikke alltid alle har en like hyggelig kveld på byen som denne kjærlighetsfulle guttegjengen. Tidlig i høst bestemte en jente seg for at utenfor soveromsvinduet mitt var den perfekte plassen å ha tidenes telefonkrangel med kjæresten. Etter å ha skreket og grått i en god halvtime, presterte hun å rope «HVIS DU LEGGER PÅ NÅ» i godt over fem minutter. Det er alltid trist når forhold går til helvete, men akkurat det forholdet der håper jeg led like mye som søvnen min den natta.

Likevel er disse småbagatellene ikke mitt verste møte med fyllatoget på vei hjem fra byen. Etter fadderuka hadde jeg pådratt meg en aldri så liten forkjølelse, noe som resulterte i en ganske så tett nese. Som de fleste vet, fører dette også til at man snorker en del når man sover, og denne natta plaget det visst flere enn bare romkameraten min. I sommervarmen hadde jeg valgt å ha vinduet oppe, noe jeg senere kom til å angre sterkt på.

Klokken tre ble jeg nemlig vekt av at noen banket hardt på vinduet mitt. En dame hadde bestemt seg for at plassen foran soveromsvinduet mitt var det beste stedet å snakke i telefonen. Problemet var snorkingen min tydeligvis plaget henne, og hun valgte derfor å vekke meg for å si «kan du være stille, jeg snakker i telefonen». Det var siste natta jeg sov med vinduet åpent.

Kommentarer

kommentarer