HØYERE UTDANNING. Og selvfølgelig vil ikke alle ønske å ta høyere utdanning. Det har jeg aldri hevdet. ARKIVFOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

Det blir rimelig meningsløst å anklage meg for å bidra til at yrkesfag har for lav status.



Sveinung Knutsen skriver at jeg uttrykker at «Det å gå på universitet blir en statusmerkelapp på at man har fått det til i samfunnet, at man ikke lenger er en del av den rufsete arbeiderklassen.» Hvor han har det fra, aner jeg ikke. Når man benytter uttrykket «lese mellom linjene», som Knutsen gjør, så er dette et begrep som referer til forfatterens egentlige intensjoner. Min intensjon har aldri vært å uttrykke noe annet enn det som er sant: Høyere utdanning er en svært viktig måte å skaffe seg makt på i samfunnet, og derfor bør den deles jevnere enn i dag.

Dette burde være rimelig åpenbart: Økonomer danner grunnlaget for økonomiske beslutninger. Jurister danner grunnlaget for juridiske beslutninger. Andre fagfelt danner tilsvarende grunnlag for sine beslutninger, enn om disse ofte skulle hatt hakket mer innflytelse. Vi kan jo også peke på at 80 prosent av folk på Stortinget har høyere utdanning, og andelen øker. Dette står i sterk kontrast til de over 30 prosentene i befolkningen med høyere utdanning. I partier og byråkratier kryr det av folk med høyere utdanning. Tilsvarende i det private næringsliv.

Jeg kan nok fortsette en stund. Poenget er uansett at det blir rimelig meningsløst å anklage meg, en skarve studentpolitiker, for å bidra til at yrkesfag har for lav status, når det er åpenbart for enhver at utdanning er en sentral vei til makt, og at denne maktkonsentrasjonen er et problem.

Og selvfølgelig vil ikke alle ønske å ta høyere utdanning. Det har jeg aldri hevdet. Derfor har vi et system hvor folk selv søker på den høyere utdanningen de vil ta. Genialt, men dessverre ikke min fortjeneste. Det burde vel også være åpenbart at jeg ikke ønsker å få arbeiderklassebarn inn i høyere utdanning som sådan, men inn på linjer med høyt snitt (som ofte er de studiene som leder til mest makt).

Men hva om vi sier oss enig med Knutsen? Arbeiderklassen ønsker ikke nødvendigvis høyere utdanning, og høyere utdanning er bare et symbolsk skille som jeg har plassert der, altså ikke en kilde til makt og ressurser. Taler det mot kvotering? Om det hele er uvesentlig og heller ikke vil få særlige konsekvenser, så kan vi vel bare kvotere likevel?

Kommentarer

kommentarer