Hun mener Lynet og Gary er perfekte dyr å ha som student.


Annonse

På vei opp på ei blomsterpotte, med hodet utstrakt, titter han opp. Langstrakt og med mønstret skall i brune og gule toner, åles kroppen fremover.

Navnet er Lynet (1). Han er en snegle av arten Achatina immaculata panthera, en av verdens største landsnegler. Mellom mose, eggeskall og bomullsdotter bor han sammen med broren Gary (1), i en boks med jord i en leilighet på Danmarksplass, sammen med student og matmor Elisabeth Nesheim-Hauge.

– De er perfekte husdyr å ha som student, sier hun og tar opp de små krabatene.

I en annen leilighet i samme bydel kryper Mathilda (12) forsiktig fremover. Hun er en tarantell, og bor med pappa Mikael Andreas Sandøy i et kollektiv med to andre studenter. Han mener det samme som Nesheim Hauge: Mathilda passer godt inn i en studiehverdag.

– Det er nesten som å ha en litt mer intelligent plante, sier han, og trekker på smilebåndet mens han forsiktig stryker edderkoppen av arten Rød Chilener over de korte hårene.

Snegler_BF_02

LYNET OG GARY. «Brødrene» bor sammen i terrariet sitt hos mamma Elisabeth. FOTO: BEATE FELDE

– Forelska i sneglene mine

Begge studentene synes det er veldig fint å ha noe å komme hjem til etter en lang dag med pensum. Snegle og tarantell er kanskje ikke de meste kosete dyrene du finner i fauna-leksikonet, men tilstedeværelsen er nok.

– Jeg har blitt så glad i dem og er helt forelska, forteller Nesheim-Hauge om sneglene sine.

Til vanlig studerer hun til en mastergrad i biodiversitet, evolusjon og økologi ved Universitetet i Bergen (UiB), og hadde lenge tenkt på å få seg et kjæledyr i leiligheten. At det skulle bli snegle, hadde hun imidlertid ikke sett for seg.

– Jeg og en kompis hadde snakket lenge om å få en papegøye, men det viste seg at det ikke ville være noen god idé. Under en reise til New Zealand besøkte jeg noen som hadde en slik fugl, og ble fortalt at de lever i 80 år. I tillegg luktet det ganske kraftig, sier hun.

Videre vurderte Nesheim-Hauge katt. Så fisk. Men til slutt falt valget på landsnegler. Kjapt ble Gary og én til bestilt over nettet, og kom innen noen dager i en liten boks med hull i en eske i posten. Den ene var død før de kom frem, mens Gary overlevde. Det ble litt ensomt, så han måtte få en venn. Lynet ble bestilt og flyttet inn i terrariet med jord sammen med «broren». Han fant seg fort til rette. Der har de levd sammen siden.

– De kan bli opptil 30 centimeter og veie én kilo. Da jeg fikk dem var de veldig små, og de vokser hele tiden, sier Nesheim-Hauge, mens hun forsiktig løfter Lynet opp for å vise at han ikke har slim.

De afrikanske sneglene kommer fra et klima som er så fuktig at de ikke trenger slim. Det er derfor viktig at de bor inne og har nok fuktighet i terrariet sitt for at de ikke skal tørke inn, opplyser hun.

tarantella_kjæledyr_BF_07

ROLIG LIV. Tarantellen Mathilda ble med pappa Mikael Andreas Sandøy på flyttelasset til Bergen. FOTO: BEATE FELDE

Tarantell med på flyttelasset

Også Sandøy er glad i dyr. Han fikk tarantellaen Mathilda for ti år siden og tok henne med seg til Bergen da han begynte på teatervitenskap ved UiB.

– Hun krever veldig lite av meg, men er der med den avslappende væremåten sin. Det gjør noe med hverdagen å ha et så fint husdyr, sier pappaen, og kan videre fortelle at han fikk seg tarantellen for å overkomme frykten for edderkopper.

Tidligere var det ikke på tale å være i samme etasje som en av de små krabatene. Nå er de små øynene, leddene som stille og forsiktig strekker seg ut for å ta noen steg, en del av hverdagen til studenten.

– Jeg tenkte at det ville løse seg hvis jeg hadde en ved siden av sengen min på rommet, og det gjorde det. Nå er jeg ikke redd lenger, sier han, og løfter Mathilda opp på hånden sin ved hjelp av en kulepenn.

Han er forsiktig. Hun kryper opp og stiller seg i midten av håndflaten hans. Rolig senker han hånden slik at den er nærmest mulig bordflaten og bakkenivå. Først kryper hun litt sammen, så trekker hun forsiktig bena ut og beveger hodet oppover. Mathilda liker seg ikke i høyden, og tåler ikke et fall. Men de tynne bena er trygge mellom fingrene til pappaen.

– Hun lever et rolig liv, og jeg roer meg ned når jeg ser på henne, sier han og fortsetter:

– Vanligvis liker hun å ligge i ro, men nå er hun nysgjerrig så da blir det litt mer bevegelse.

Spiser gresshopper og matrester

Verken Sandøy eller Nesheim-Hauge kommer fra Bergen, og kan fortelle at de liker å reise. Det å ha husdyr, er likevel ikke noe problem. Studentlivet med tarantell eller snegle er ikke vanskeligere, mener de.

– Tvert imot! Sneglene mine spiser matrestene mine, så det er praktisk og billig å ha dem. I tillegg klarer de seg alene, så jeg kan dra på reise uten problem, sier Nesheim-Hauge.

tarantella_kjæledyr_BF_04

FORSIKTIG. Mathilda liker seg ikke i høyden og tåler ikke et fall. Det er derfor viktig å holde henne nærme bakken, forteller Mikael Andreas. FOTO: BEATE FELDE

Heller ikke Sandøy opplever at Mathilda er i veien for studiehverdagen.

– Hvordan er det å få barnevakt til en edderkopp?

– Ikke noe problem! Det pleier ikke å være vanskelig å finne noen som kan hjelpe til. I tillegg så trenger hun ikke så mye, og spiser ikke mer enn cirka annenhver uke. Av og til kan hun finne på å faste i et halvt år også, svarer Sandøy.

Mathilda spiser sirisser, også kjent som gresshopper. Det kjøper Sandøy på dyrebutikken for en billig penge.

– Det er det eneste som kan være litt styr. Hvis hun faster og ikke spiser så blir gresshoppene bare krypende i terrariet, og da må jeg ta dem med ut i naturen. De kan jo ikke være der hele tiden. Ellers kommer jeg ikke på en eneste ting som er utfordrende eller negativt med å ha Mathilda, sier han.

– Stakk nesten av

Både Sandøy og Nesheim-Hauge har opplevd mange reaksjoner på at de har henholdsvis edderkopp og snegle som husdyr. De er likevel klare på at de fleste er positive.

– Folk synes det er ganske kult! Det er ikke så mange som har snegler som kjæledyr, sier Nesheim-Hauge, og kan fortelle at de fleste gjerne vil prøve å holde sneglene.

I rekkehuset litt lenger nede på Danmarksplass har også Sandøy og Mathilda ofte besøk. Sandøy kan fortelle at de fleste gjerne vil hilse på edderkoppen, og at venner og kjente synes det er fascinerende og skummelt på samme tid. Men aller mest gøy.

– Hvis vi skal ha fest, så legger vi kanskje ut et bilde av Mathilda på arrangementet på Facebook. Det blir jo nesten som en test, da. Kun de som er kule nok tør å komme, forteller Sandøy spøkefullt, og legger til at det ytterst sjeldent har skjedd at noen har vegret seg for å komme på besøk.

– Hun stikker jo ikke av! Eller, en gang skjedde det nesten, men hun liker best å ligge i ro, så det passer ikke henne å gå rundt fritt.

Snegler_BF_05

BLIR STORE. Sneglene til Elisabeth kan bli opptil 30 centimeter og veie én kilo. FOTO: BEATE FELDE

Stillhet er en fellesnevner

De lever rolige liv, dyrene på Danmarksplass. Lynet  er den villeste av sneglene, men Nesheim-Hauge tror han vil roe seg litt ned med tiden. Gary er eldre og større. Når sneglene blir tyngre har de mer og dra på hver gang de skal bevege seg. Det vil ta mer energi, også for en som har navnet Lynet.

– Selv om jeg ikke kan kose med dem, så har de personligheter. Sneglene mine skiller seg fra hverandre på flere måter personlighetsmessig. Det synes jeg er gøy, sier Nesheim-Hauge.

Hun har vært snegle-mor i nærmere ett år, og ser frem til flere. Sandøy har hatt edderkopp i ti år, og trives med Mathildas rolige liv.

Han setter henne forsiktig ned i terrariet igjen. Etter mye oppmerksomhet, lyd, løfting og klapping, kryper hun forsiktig sammen i ene enden av «hjemmet». Stillhet er en fellesnevner i et hus med både snegle og edderkopp.

Kommentarer

kommentarer