TEKST AV: Steinar Timenes, nyhetsjournalist i Studvest. FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

APROPOS LUKE 7: Å få hjertet sitt knust kan merke deg for resten av livet. Tro meg!



Apropos

Jeg er ikke en player, ikke en A-student, ikke et sosialt midtpunkt og langt ifra en Instagram-modell. Min mor vil nok være uenig, men jeg rangerer meg selv midt på treet, uten at det gjør noe. Selvinnsikt er utrolig viktig i min verden, for dem som lurer. Og da jeg så en video av Matthew Hussey forklare hvorfor 99 prosent (en smule overdrevet) av menn ikke tar det første steget i møtet med det foretrukne kjønn, fikk jeg en større forståelse for noe dypt inni meg selv. Vi menn er livredd for å gjøre feil. Og én feil er nok til å ikke ville elske igjen.

Mange blir lært fra ung alder å bygge nære forhold. Det er viktig at de nære forholdene er forutsigbare, fordi vi er så sårbare i hele vår oppvekst. Faktisk helt frem til vi skal ut av redet og bygge vårt eget nettverk. Der gikk jeg på en kjempesmell, og jeg tipper at jeg ikke er alene. For omtrent fire år siden valgte jeg å flytte inn med en jeg elsket. Det skar seg. Studvest har tidligere skrevet om at man som student kan ha en tendens til å romantisere det å gå inn i et samboerskap. Om jeg gjorde det, kan jeg faktisk ikke huske. Men at det påvirker meg fortsatt den dag i dag, vil jeg ikke legge skjul på.

I løpet av studietiden ser man dem alle: En som vil runde Tinder til det ikke er mer juice nedentil. De som skal tømme flest mulig øltanker i løpet av studietiden. Eller den personen som ofrer alt for trening, studentverv og pensumlesing. Livredd for å knytte seg til det som er ekte. Men er kjærligheten for en person mer ekte enn noe av det overnevnte? Selvsagt. Og det er rart, fordi kjærlighet kan verken sees eller tas på i den forstand. Den oppleves kun gjennom tanker og tilknytting. Til det vil jeg si at ingenting er mer ekte enn det å få hjertet sitt knust. Altså at den du hadde et nært forhold til plutselig blir ikke-eksisterende. Det å elske noen er å kunne stole på noen. Her skorter det for min del.

Tillit er numero uno for å tørre å surfe på kjærlighetsbølgen. Men er det rart vi tviler? Ingen med riktig sinn vil vel stole på noen andre enn seg selv. Du har jo full kontroll på livet ditt, og vet hva som er trygt. Å gi alt av seg selv til en annen er utrygt, det har man erfart før. Derfor velger man kanskje å avstå fra noe dypere enn flørting. Vi mister troen på kjærligheten, fordi den har tatt mer enn den har gitt. Og frykten for kjærlighet, kalt philofobi, blir en realitet.

Jeg og de som har opplevd det samme som meg får vandre kommende kalde vinterdager som White Walkers, i et stort flertall, og håpe at de på den andre siden av muren kan sette oss fri. Slik at vi også kan føle kjærligheten igjen. Men oddsen virker å være imot oss.

Kommentarer

kommentarer