Ensidig skremsel om «lykkepiller»

Da jeg flyttet til denne regntunge brosteinsbyen i 2013 falt jeg inn i en tung depresjon. Utenfra så jeg ut til å stå stødig i min nye hverdag, og kun de nærmeste visste at jeg slet.

Heldigvis fikk jeg raskt hjelp av psykolog. Det ble klart at livslang angst hadde satt sine spor, og at kroppen konstant var på vakt. Hvert døgn var en evig kamp mot falske faresignaler. Som resultat ble jeg utslitt og deprimert, og fikk ikke den gode starten på studentlivet i Bergen som jeg ønsket meg. Jeg fikk istedenfor mitt første møte med den mye utskjelte «lykkepillen» – en liten, beryktet tablett som skulle vise seg å fjerne flere kilo med engstelse fra skuldrene mine.

I dag, fire år etterpå, husker jeg godt hvor redd jeg ble første gangen temaet «antidepressiva» kom på bordet. Derfor sa jeg først nei. Aldri i verden om jeg ville la en pille forandre meg til noen jeg ikke var. Uken etter nådde jeg bunnen og takket ja, men med en vond smak i munnen.

Jeg merket ingen umiddelbar negativ endring av den lille tabletten jeg hadde hørt så mye vondt om. Tiden gikk, og sakte men sikkert engstet jeg meg mindre for ting som tidligere gjorde meg redd. Kombinasjonen av terapi og medisinering viste seg å gi resultater. Jeg fikk tid til å puste, og innså at den famøse pillen ikke var så skummel som jeg hadde trodd.

Ikke alle har fått like god hjelp som meg, og flere skriver om negative bivirkninger eller er skeptiske til medisinen. Tidligere i år skrev Johanne Magnus i BT at hun aldri ville begynt dersom hun visste hvor ille antidepressiva er, og i VG skrev Christin Amalie Henriksen at antidepressiva ikke måtte ufarliggjøres. Disse historiene er det flere av, og det mangler ikke på kritiske stemmer. På mange måter er dette bra, for det er ingen tvil om at vi bør ta alvorlig at unge får medisiner som kan gi kraftige bivirkninger. La det derfor ikke være noen tvil: Antidepressiva er ingen lettvint løsning, og det er avgjørende at man får oppfølgende behandling både i forkant, underveis og etterpå. Det er heller ingen tvil om at de vonde historiene er viktige og reelle. Det som imidlertid også er viktig, er å anerkjenne at dette ikke er hele bildet.

Det er problematisk når mennesker i krise serveres et ensidig bilde av et medisinsk alternativ gjennom den offentlige debatten. Fortellingene om negative reaksjoner gjorde meg livredd, men sett bort ifra den første uken, har jeg ikke hatt én eneste bivirkning. Grunnen til at jeg fortsatt går på medisinen er fordi jeg vil meg selv vel, samtidig som jeg likevel daglig må jobbe knallhardt for å holde angsten i sjakk. Fire år etterpå vet jeg at det var riktig valg, og jeg har fått muligheten til å leve et liv som består av mer enn å være redd tjuefire timer i døgnet. Dette perspektivet trenger vi i den offentlige debatten, og det er derfor viktig at vi med positive erfaringer tør å fortelle vår historie.

Viktigst av alt er at vi ikke svartmaler medisiner slik at mennesker i krise kvier seg for å takke ja fordi de ikke får presentert noen motvekt. Det ville utvilsomt spart meg for mye bekymring dersom jeg hadde hatt et balansert bilde da jeg fortvilet og redd satt der i legestolen en høstdag i 2013. Vi kan ikke risikere at den unge og skeptiske jenta eller gutten som desperat trenger hjelp ikke tør å ta den imot når de trenger det som mest.