Det vil være flere enn vi tror som vil få nærmest uhelbredelige psykiske sår, som direkte eller indirekte følge av koronatiltakene.

FOTO: Gabriel Brame


Annonse

I dag er det nesten 11 måneder siden vi opplevde at landet stengte ned for første gang som følge av korona. Når jeg tenker tilbake på mars i fjor så er jeg glad for at vi ikke visste hva vi hadde i vente.

Det er det som er så deilig med å være menneske, vi vet ikke hva som vil skje etterpå, i morgen eller om et år. Det kan være deilig å leve i denne simple naivitet, og være drevet av håpet om at ting kommer til å ordne seg. 

Til og med midt under en global pandemi henges det opp tegninger av regnbuer der det står at alt vil bli bra. Et slikt håp mener jeg er beundringsverdig. Selv oppi all uforutsigbarhet har jeg også funnet styrke i disse ordene. Samtidig klarer jeg ikke å overbevise meg selv helt om at dette vil være sannheten for alle. 

Jeg klarer ikke å se at ordtaket «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere», vil gjelde for alle når vi lukker koronakapittelet og går videre. Jeg tror det vil være flere enn vi tror som vil få nærmest uhelbredelige psykiske sår som direkte eller indirekte følge av koronatiltakene. 

Et uttrykk jeg har bitt meg merke ved gjennom året som har gått er mennesker i risikogruppen. I snart ett år har vi som samfunn måttet reprogrammere livene våre for å ta vare på denne gruppen mennesker. Og det er utvilsomt en viktig og helt sikkert også en delvis riktig prioritering.

Mer usikker er jeg derimot på om denne gruppen mennesker kanskje er plukket ut på en litt for konservativ og enkel måte. Med konservativ mener jeg at vi har latt gruppen omfatte de som fra et gammelt og tradisjonelt perspektiv har blitt ansett som en utsatt gruppe. De som av ulike fysiske utfordringer ikke vil være like godt rustet til å takle en pandemi. 

Jeg trodde vi hadde kommet lengre enn dette i dagens Norge. At psykisk og fysisk helse var sidestilt, og betraktet med et like stort alvor. Det er dessverre etter mitt syn ikke tilfellet idet vi står overfor konsekvenshåndtering som følge av en global pandemi.  

Hvorfor er ikke dette tilfellet? Er dette en konsekvens av at utregningen av tallene for dødsfall og innleggelser hva gjelder de som er rammet rent fysisk, er enklere for å vise om regjeringens tiltak fungerer, enn hva det ville vært å regne ut det samme for de som rammes psykisk? Eller er det rett og slett bare fordi lederne i landet vårt ikke tør å gå på akkord med den tradisjonelle og utdaterte ideen om hva som er alvorlig sykdom? 

Imens vi snur livene våre på hodet for å ivareta de som av rent fysiske grunner er i risikosonen for å bli alvorlig syke og i verste fall dø som følge av korona, vil de samme tiltakene kunne ha helt motsatt effekt på de som er i risikogruppen for psykisk sykdom. Det kan riktignok argumenteres med at dette ikke vil gjelde alle som på en eller annen måte sliter psykisk, men vi må ikke glemme de andre. De som blir sittende psyke, alene og isolert, de som vil slite psykisk resten av livet som følge av overgrep, vold eller rus i hjemmet, eller de som av andre grunner blir hardt rammet av gjentatte nedstengninger.

For at vi alle skal kunne reise oss opp, gå videre og si at det faktisk ble bra igjen, så må det skje en utvidelse av hvem som anses å være i risikogruppen for sykdom og død som følge av korona. Dette må skje umiddelbart, selv om jeg frykter at det for mange allerede er for sent.


Debattregler

  • Vil du få din mening på trykk i Studvest? Send innlegget ditt på e-post til ansvarligredaktor@studvest.no.
  • Typiske innlegg er rundt 500 ord.
  • Lengre innlegg kan vurderes i noen tilfeller. Vi tar oss retten til å forkorte og redigere innlegg.
  • Vi trykker ikke innlegg som har vært publisert i andre aviser, fremstår som reklame eller som er hatske og trakasserende.
  • Legg ved et portrettbilde av deg selv.

Kommentarer

kommentarer