Også kjent som akademia, om du vil.

Portrett av Anne Sofie Sæther Rønnfeldt. Illustrasjon: Elina Ulén


Annonse
OSB Annonse

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.


Ett år ut i bachelorgraden min, river jeg meg allerede i håret over tekster vi får servert på studiet. Ikke over temaet, men over språket.

Da jeg som ny student startet på Sammenliknende politikk og dro for å kjøpe pensumbøker for første gang, klarte en som jobbet i bokhandelen å overbevise meg om å kjøpe en liten «Ideologier – en veldig kort introduksjon» i tillegg.

Les denne før du leser alt annet, så får du en god oversikt. Les denne, sa han. Det blir gøy, sa han.

Det ble det ikke, kan jeg si deg.

Brått satt jeg med selvtilliten min mellom hendene, i en provoserende snerten A5-størrelse. Selv trofaste oversettelsesprogrammer steilet i møte med akademikerne: The word you are looking for does not exist. Would you like to be the first one to add it to our dictionary?

Her må jo noe være gærent?

Jeg krøp til slutt til korset, og installerte meg et hjemmekontor. Ikke fordi jeg synes det er fett å bure meg inne, men fordi jeg har skjønt at jeg må lese tekstene høyt for å ha sjans til å henge med. Roomiene mine stikker hodet undrende inn på rommet «hvem er det du snakker med?». Pent mellom linjene hører jeg: «Sikker på at det ikke har klikket for deg?»

For all del, jeg er glad for at skrivestilens utvikling ikke stoppet på videregående. Med høyere utdanning skal den både bli mer moden og formell. Vi trener på forståelse og formidling, jeg ser den. Men hvorfor i all verden skrive fullstendig uforståelig?

Jeg skjønner at du som har brukt mange år på å forske, kanskje har behov for å la det skinne igjennom språket. Men et poeng er vel å formidle det du har forsket på. Hvorfor da skrive over hodene på flertallet av oss?

Jeg tror ærlig på ideen at hvis man ikke kan forklare et tema til mormoren, så har man ikke forstått det selv.

Hvis noen akademikere der ute leser dette – inviter oss inn. Snakk til oss, og ta oss med inn i hodene deres. Slutt å drukne oss i ikke-eksisterende ord og umulige setninger, og heller strekk ut en hånd. Pakk vekk den snobbete tonen, og gjør akademia tilgjengelig for alle. Tro det eller ei, så er vi her for å lære.

Håper ingen mormorer tok seg nær av dette.

Kommentarer

kommentarer