STUDENTER SKAL LÆRE. Å være ledende på å tilby praksis i utdanningen betyr i bunn og grunn ingenting hvis ikke kvaliteten er god nok, skriver studvest-journalist, Einar Lohne Bjøru.

Vi må sikre de som har lovfestet rett til praksis en god opplevelse, før man går inn for mer praksis i alle studieretninger.



Debattregler

I årets valg til Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen (UiB), ble mer praksis trukket frem som et fokuspunkt. Blå Liste ropte høyest, og hadde det som toppsak at de ønsket mer praksis ved alle studieretninger og ønske et pilotprosjekt om obligatorisk praksis i undervisningen innen 2020.

Praksis er en fabelaktig mulighet for studenter til å undersøke sitt fremtidige arbeidsfelt nærmere, samt knytte kontakter. Dette kommer også frem av den varslede stortingsmeldingen fra forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, der hun ønsker et sterkere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet, med vekt på praksis.

Men praksis-glorifiseringen må stoppe før det går for langt.

Vi har dessverre altfor mange eksempler på at praksisordninger, der det er innført per dags dato, overhodet ikke holder mål. Det kommer frem fra lærer- og sykepleierstudenter, som har integrert praksis i utdanningsløpet.

«Studentene på lektorutdanningen ved Humanistisk fakultet (HF) er lei av å ikke få en praksis som svarer på kvaliteten de ønsker å se hos ferdigutdannede lærere», skrev to lektorstudenter i Bergens Tidende (BT). De viser til påstander om at informasjonsflyten mellom universitetet og skolene ikke var god nok. NRK kunne i juni i fjor melde at sykepleierstudenter opplevde at veiledningen underveis i praksisen var for dårlig til å kunne gi den kompetansen studentene hadde behov for. Studvest har tidligere skrevet om sykepleierstudenter som må skaffe seg leilighet ved praksisstedet og visstnok begynner å gråter når de får beskjed om at de skal til Voss.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) publiserte i fjor en undersøkelse der dette bekreftes. Studenter melder at praksis medfører økonomiske konsekvenser, manglende eller dårlig veiledning underveis og varierte opplevelser. Faktisk går rapporten så langt som å omtale praksis som et lotteri, da NOKUT-direktør Terje Mørland sier det er mye som tyder på at praksisopphold avhenger av flaks og uflaks.

Før vi satser på praksis til alle studenter, ved enhver faglinje, bør man sørge for at de som er avhengig av praksis i sin utdanning ikke trenger å basere seg på «flaks eller uflaks». Hvordan kan man danne nye praksisprogram for alle studielinjer, hvis dagens systemer tydeligvis ikke fungerer godt nok? Hvis målet er å sikre praksis ved alle studieretninger, bør delmålet og prioriteringen være å sikre best mulig praksis der det er nødvendig. Først da kan man gå videre til neste steg.

Studenter melder at de ønsker mer arbeidsrelevant erfaring, noe jeg i aller høyeste grad forstår og støtter. Men kvalitet overgår kvantitet i dette tilfellet. Jeg er villig til å påstå at praksisopphold i sykepleier- eller lærerstudiet er viktigere enn praksisopphold for eksempelvis geografi eller historie. Istedenfor bør man følge eksempelet til det juridiske fakultet ved UiB, som sier de vil unngå å sende studentene ut med risiko for «å bare koke kaffi», og arbeider dermed heller med å få på plass et tilbud som gjør praksisen matnyttig.

Å være ledende på å tilby praksis i utdanningen betyr i bunn og grunn ingenting hvis ikke kvaliteten er god nok. For å spisse poenget mitt enda mer, vil jeg avslutte med et sitat fra leder for NSFs studentforening, Trine Skaar:

«Studenter skal lære, ikke bare være, i praksis».

Kommentarer

kommentarer