NASJONALPARK. Forskningsstasjonen jeg skulle reise til ligger i nordøst-Grønlands biosfærereservat, som er verdens største nasjonalpark, med bare 35 fastboende mennesker, skriver Oliver Müller. FOTO: PRIVAT

Korrespondenten: 30 kilo på ryggen, et gevær og 15 kilometer arktisk villmark foran meg. Hvorfor meldte jeg meg på dette?


Annonse

For økologer er feltarbeid en viktig del av jobben, og vanligvis bare rutinearbeid. Den siste dagen etter åtte dagers feltarbeid på Grønland var alt annet enn rutine for meg. Jeg hadde 30 kilo på ryggen, 20 kilo i en eske, et gevær, en walkietalkie og 15 kilometer arktisk villmark foran meg. Hvorfor meldte jeg meg på dette?

Jeg begynte med en PhD i Bergen for fire år siden. Den handler om bakterier i Arktis og hvordan de vil forandre seg med klimaendringene. Oppvarmingen i Arktis fører til at bakterier som har vært frosset i permafrost blir mer aktive, og produserer mer drivhusgasser ved å «spise» karbon. Karbonet som blir tilgjengelig når permafrosten smelter blir også transportert til havet via elver. Jeg hadde en unik mulighet til å undersøke slike prosesser under en dansk feltkampanje på Grønland.

Forskningsstasjonen jeg skulle reise til ligger i nordøst-Grønlands biosfærereservat, som er verdens største nasjonalpark, med bare 35 fastboende mennesker. Her hersker den uberørte naturen og dyrene du finner der oppe, blant dem isbjørnen. Den første dagen på forskningsstasjonen fikk vi en rask sikkerhetsundervisning av stasjonssjefen. Han var grønlandsk, og kanskje litt mer vant til de farene man kan treffe på. Han nevnte bare tilfeldig at man bør passe seg når man går mellom bygningene om kvelden, fordi en isbjørn kan komme forbi og angripe. Det ble klart at det ikke var noen spøk da jeg måtte øve på å skyte med signalpistoler og gevær.

De fire første dagene brukte vi på prøvetaking fra fjorden. Vi dro ut med båt til fire forskjellige stasjoner og tok vannprøver fra flere dybder. Etter dette var det tid for å ta permafrostprøver. Å bore en permafrostkjerne var krevende for både kroppen og utstyret, og tar utrolig lang tid. Jeg hadde aldri tenkt at jeg kunne være så glad for et stykke jord.

På den nest siste dagen så jeg den vakreste siden av Grønlands natur. Jeg var med på den ukentlige undersøkelsen av pattedyr rundt om i fjorden. Vi seilte først ut til en liten sandbank midt i fjorden for å telle hvalrossene man vanligvis finner der. Vi fant ingen hvalrosser, men det var store fotspor av en isbjørn i sanden. Tilbake på båten så vi til alles overraskelse isbjørnen som måtte ha skremt vekk hvalrossene. Den sto på andre siden av fjorden, akkurat på det stedet hvor jeg hadde tatt prøver dagen før. Det var virkelig fascinerende å se et så imponerende dyr.

Det var en spesiell slutt på en helt fantastisk uke med feltarbeid. Men før jeg kunne fly hjem måtte jeg klare de siste 15 km til flyet med 30 kilo boreutstyr på ryggen og 20 kilo frosset jord i esken foran meg. Selv om det kanskje var det mest anstrengende jeg noensinne har gjort, klarte jeg det til slutt, noe som motiverte meg til å fortsette med arktisk forskning.

Kommentarer

kommentarer